BOK II

INNHOLD

Kristianiakrakket

Jeg vet litt om hvordan bosetting, utdanning og arbeid artet seg for Gustaf og Kristina i perioden 1885-1899, dvs. i en periode på 14 år, og det skjedde mye på alle fronter. Det ble født to barn til mens de ennå bodde i byen, kommer tilbake til saken.

Kristiania blomstret som resultat av den enormt raske veksten, og lånemulighetene var etter alt å dømme alt for gode. Erfaringen med denne type vekst var lik null - da det hele tok av var det ingen motkrefter og ingen skepsis. Alt for mange hadde muligheter for å tjene mye penger, og den positivismen som også gjorde seg gjeldende i bankvesenet gjorde det mulig å skaffe seg eiendom med lånte penger. Sikkerheten var i eiendommene, men også i aksjer (lombardering), og egenkapital var trolig ikke noe å tenke på. Sju nye banker så dagens lys, og flere av banksjefene var blant byens ivrige aksjespekulanter.

Gustaf hadde steget i gradene, var byggmester i Kristiania og 38 år da smellet kom. Hele finansbobla sprakk i juni 1899, da Chr. Christoffersen & Co gikk over ende etter de siste krampetrekninger med såkalt vexelrytteri. Det viste seg at firmaet hadde en gjeld tilsvarende 20 % av statens årlige utgifter.

Veksten gikk i revers, og de som hadde lånt mye penger fikk mye å tenke på. Det viste seg også at folketallet sank fordi arbeidsmarkedet tørket inn. Det ble et stort overskudd av leiligheter i byen etter den voldsomme byggeperioden og det påfølgende krakket. Mange gårdeiere hadde mer enn nok med å beholde leietakerne for å sikre vedlikeholdet. Og kontantstrømmene stoppet opp. Klarte du ikke å betale forsikringer og andre forpliktelser på den gården du eide, ble den sendt på tvangsauksjon. Men hvis banken overtok, hadde du kanskje et håp om å få kjøpe tilbake etter en viss tid. Iallafall var det et skred av tvangsauksjoner i byen etter krakket. Og vår mann byggmesteren var midt oppe i det hele.

Byggmesteren Gustaf

Så la oss ta opp tråden fra Markveien 31 i 1885, da Gustaf var snekker og han og fruen var 24 år og hadde fått sitt første barn Ruth tidlig på året. Ved folketellingen i 1891 hadde de flyttet over på den andre siden av Akerselva, til det som den gangen het Bryggerigangen og som nå er Iduns gate. Christiania bryggeri lå rett ved i Maridalsveien, derav navnet. Gatene videre oppover het Ladegangene (1., 2. og 3.), se bildet, fordi lagerbygninger (lader) var flyttet hit fra det fattig-området der Trefoldighetskirken ble oppført på 1850-tallet.

Dette kartet er fra 1900 og viser Bryggerigangen og de tre Ladegangene.  Legg også merke til Brenderiveien, som lå på andre siden av Christiania Bryggeri i Markveien 3. I dag er det Oslo byarkiv og Oslo byantikvar som holder til i det gamle bryggeriet - byantikvaren har sine kontorer i malteriet. Kilde for kartet: A. Sabro, Kristiania. Det private Opmaalings Kontor.

Den 1.1. i 1891 ble også Philip (født 1887) og Johan Herbert (født juli 1890) telt, men Philip døde samme år av difteri, fortalte mormor Mary til Dagfinn. Uten at jeg helt vet på hvilken måte det skjedde, hadde Gustaf nå blitt snekkermester. For å kunne kalle seg det, hadde han temmelig sikkert skaffet seg et mesterbrev. Her var også den "tjenesteytende" Gusta Johansson, også hun (som Kristina) født i Grums.

Hele familien tilhørte på denne tida "Den frie Missionsforening Bethlehem". I 1866 hadde svenske innvandrere til Kristiania vært med å stifte denne bevegelsen, ifølge våre dagers Oslo misjonskirke. Og Gustaf var ikke akkurat et passivt medlem kam man si. Mer om det seinere.

Og hva drev Gustaf med på denne tida? Etter å ha lagt ut en sak på Face-gruppa Vi som var barn og unge på Grefsen og Kjelsås ... osv. fikk jeg som også nevnt i BOK III en hyggelig e-post fra min kjære tremenning Steinar Hauge. Han mente å ha hørt at Gustaf Andersson også (i tillegg til de som er nevnt seinere her) hadde bygget Thor Olsens gate 4. Thor Olsen (1786-1868) var ingen hvem som helst i Kristiania; kjøpmann og velgjører, samt en av byens 10 rikeste. Men så var det bygningen, en flott fire etasjers murbygning med en veldig spesiell inngangsdør, se bildene under. 

Med 1891 på døra er det lett å skjønne når den var ferdig. Men Ps 121.8 er jo litt kryptisk og nok litt verre for de fleste. Men Steinar kunne fortelle at dette var Psalteren, dvs. Salmenes bok og verset 121.8. Og hvordan går det? Jo slik: Herren skal bevare din utgang og din inngang nå og til evig tid. Så nok liten tvil om at den gudfryktige Gustaf stod bak dette. Og liten tvil om at beboerne er godt beskyttet.

Gustaf Andersson var byggmester for Thor Olsens gate 4, en vakker murbygning med en spesiell inngangsdør. Takk til Sigrun for bildet av døra og Googlemannen for å ha avbildet bygningen.

Jeg tenkte at det kunne være greit å få bekreftet det Steinar skrev, for han var usikker på hvem som hadde fortalt om saken, og kontaktet styret for borettslaget. De kunne fortelle at bygningen hadde et vern, og jeg fant ut at det var byantikvaren som hadde listeført bygningen som karakteristisk bygård i Oslo fra siste del av 1800-tallet. Bygningen er på Gul liste hos byantikvaren, noe som kanskje er med å forklarer hvorfor originaldøra fortsatt er på plass. Men det hadde vært greit med en bekreftelse.

Så jeg kontaktet Byantikvaren i Markveien 3 og fikk svar fra Vidar Trædal. Han kunne bekrefte at snekker Gustaf Andersson byggemeldte Thor Olsens gate 4 i 1891. Vidar skriver at han undertegnet anmeldelsen selv, se bildet under, og at han dermed nok var både eier, arkitekt og byggmester for gården. Interessant er det også at adressen Bernt Ankers gate 12 er oppgitt, så der var det kontor i 1891. Veldig greit når byggeprosjektet er rett rundt hjørnet. Og Gustaf titulerer seg selv som "Snedker", kanskje litt beskjedent, kanskje ikke plass til å skrive mer foran navnet, siden navnet tydeligvis ble skrevet først? For ved folketellingen samme år oppga han "snedkermester" som yrkestittel. Og Vidar mente at titlene snedkermester og byggmester gikk litt over i hverandre, men at det som skrevet trolig lå et mesterbrev til grunn.

Byggemeldingens underskrift; Snedker Gustaf Andersson, med adresse Bernt Ankers gate 12. Takk til Byantikvaren for oversendelsen.

Så i 1891 var det da slik at Gustaf og Kristina var blitt 30 år og hadde tre barn. De var med i misjonsforeningen og hadde ei tjenestejente fra Grums i sin husholdning i Bryggerigangen. Gustaf var snekkermester, fikk ferdigstilt sitt prosjekt Thor Olsens gate 4 og hadde kontor i Bernt Ankers gate 12, se kartet under. Etterhvert ble Anderssons en stor familie, og de hadde trolig Birkelund ved Lysaker fra 1892-1894. Men det skjedde mer før de flyttet ut av byen.

Gustaf Anderssons triangel i 1891; bor øverst, har kontor 300 meter rett i sør og bygger 300 meter vest for kontoret, alt innenfor 1000 meter i luftlinje.

I 1899, det året krakket kom, var datteren Mary (født 1898), min mormor, ett år. Ruth (f. 1885) var 14 år eldre og den eldste i søskenflokken, fulgt av Herbert (f. 1890), Enok (f. 1892), Ester (f. 1894) og da Mary. Samuel (f. 1900) og Anna (f. 1905) kom til årene etter. Philip døde som nevnt av difteri 3 år gammel, trolig i 1890, og Clara døde 6 mnd gammel, trolig i 1904. Så her også, som for agronomfamilien til Kristinas bror (BOK I) var det to barn som ikke fikk vokse opp. Alt tyder på at Kristina var hjemmeværende og ikke hadde lønnet arbeid utenfor heimen. Gustaf hadde kjøpt Birkelund tidlig på 1890-tallet. Han hadde et flott kontor i Kronprinsensgt. 1, rett sør for Slottet, og hadde bygd mange bygårder. 

Eiendomskongen

Basert på det Mary fortalte til Dagfinn er det mye som kunne tyde på at Gustaf hadde bygd og/eller eide Hegdehaugsveien 12 og 14 ved Slottet, Theresesgate 42 og 44 ved Bislet, samt Slemdalsveien 85 ved Gaustad stasjon, men tidspunktene var uklare (for meg iallfall). Og det var uklart om det bare var dette. Thor Olsens gate 4 var jo nytt for meg, og ikke nevnt av onkel Dagfinn. Og var det mere? 

Så jeg undersøkte saken ved hjelp av søkemotoren til Nasjonalbiblioteket. For det meste er digitalisert, slik som annonser for kjøp og salg, annonser for utleie og annonser for planlagte og avholdte tvangsauksjoner. Og la det være sagt med en gang - Gustaf var ikke bare byggmester, han drev ganske aktivt med kjøp og salg av bygårder og utleie i de gårdene han hadde kontroll på. Så derfor var det mye å finne selvsagt, og selvsagt måtte jeg forsøke å skaffe en mest mulig fullstendig oversikt. Noe jeg ikke har klart, for det er en del løse tråder.

Men først: Snekkeren i Bernt Ankers gate 12 annonserte i Kristianias aviser i februar 1888. Han solgte da prøvekofferter for reisende handelsmenn, samt skap, skrivepulter og annet kontorinventar. Det var solid arbeid til billig pris, trolig produsert av det som også må ha vært møbelsnekkeren Gustaf. I juli 1888 annonserte han også etter en snekkersvenn med eget verktøy og egen benk. Så her var det nok også snekkerverksted.

I det følgende har jeg omtalt alle de bygårdene jeg fant fram til at Gustaf bygde/eide.

Thor Olsens gate

Så la oss fortsette med Thor Olsens gate. I året 1891, trolig før nr. 4 var klar for innflytting, eksisterte bare T.O. gate 1, 3 og 5. Gustaf bygde nr. 4 i 1891, som skrevet over. To år seinere kjøpte han 6 og 7 av byråsjef Fredrik Wilhelm Schiøtt (1842-1917), og i 1894 kjøpte han 8 og 10 av samme. Kjøpesummene var litt over 10.000 for hver, så dette var ubebygde tomter. Det var forøvrig samme Schiøtt som eide Bernt Ankers gate 12, der han hadde kontor/verksted i bakbygningen i 1891. I 1894 selger han så nr. 6 til M.O. Sander for 77.000, og i 1899 selger han nr. 7 for 83.000 til lærer J. Strand. 

Det var grunn til å tro at familien flyttet fra Bryggerigangen 3 til Thor Olsens gate nr. 7, hvor han hadde kontor og  snekkerverksted i sidebygningen i 1. etasje, og at de kanskje bodde der fram til turen gikk videre til Birkelund og Lysaker. Men bare nesten riktig. I Adressebok Kristiania for 1895 framgår det at han (dvs. familien) bodde i 3. etasje i nr. 10. Der går det også fram at enkefru C. Bøe nå eier nr. 4.

I matrikkelen fra utgangen av 1899 er det fru C. Bøe som eier nr. 4, læreren som eier 7, mens GA eier 6, 8 og 10. De har takster på 70-80.000 hver, og er derfor nå bebygd.

Gustaf bygde altså hele den ene sida av Thor Olsens gate, dvs. 4, 6, 8 og 10, samt nr. 7 på den andre sida. I 1896 ser det ut til at han (dvs. familien) hadde flyttet til Lysaker. Og i 1898-99 flyttes kontoret (men kanskje ikke snekkerverkstedet) til Kronprinsens gate 1. I 1905 er det verken kontor eller bosted i Kristiania, men han hadde kontoret i K.gate 1 helt fram til og med 1904.

Hegdehaugsveien

Ikke lett å få oversikt over hva som skjedde av eiendomskjøp- og salg i denne gata. Det er jo Hegde og Hægde og haug og houg. Og når det er Gustaf og Gustav og Anderson og Andersson, kan man lett bli litt sliten av å finne fram alt. Men her er iallafall et forsøk.

En ting er helt sikkert: Hegdehaugsveien 14 var og er et prakteksemplar av en bygård. Gustaf kjøpte tomta (må det ha vært) av selveste hoffstallmester Georg Sverdrup for 55.000 i 1898. Dette lå rett bak huset der Sverdrup bodde, se under. Jeg var litt usikker på om Gustaf bygde denne bygården, men da jeg leste om den store loftsbrannen som herjet i juli 1900 fikk jeg svaret. I Christiania Nyheds- og Avertissementsblad stod det nemlig at gården var oppført og ble bestyrt av byggmester Gustaf Andersson. Men det var gaardbruker E. Stolpe som da var eier. Allerede i 1899 var den nye skattetaksten på 225.000 ifølge Morgenbladet, og eier var GA. Og i Aftenposten samme år står det at Gustaf Andersson var utleier av leiligheter i nr. 14.

Så tenkte jeg at H.veien nr. 12 kom med på kjøpet og at den også ble bygget av GA siden den var på familiens hender seinere. Men advokat Rasch ville selge den bygården allerede i 1895 ifølge Dagbladet. Så der ble jeg først litt usikker. Inntil jeg søkte på denne adressen i nasjonalbibliotekets flotte søkemotor. Der går det fram at nr. 12 finnes allerede i 1870; en brun hatt er mistet og det utloves dusør - kan leveres i H.veien 12. Og i 1875 er det et møblert værelse tilleie her. Ut fra dette eksisterte nr. 12 allerede da GA bygde nr. 14, men i årene 1883 og 1885 var det ifølge adressebok Kristiania nesten ingen beboere der, og i 1895 var det ingen. Så kanskje han kjøpte, rev og bygde den opp igjen samtidig med nr. 14. For det kan se ut som familien har hatt interesse av å eie denne bygården seinere, se under.

Jeg husker veldig godt (faktisk) at jeg var med opp i en av leilighetene i Hegdehaugsveien sammen med far og onkel Trygve. Vi så på de flotte stukaturarbeidene i taket, kanskje utført av Mons, hans far eller av Trygve selv. Og dette, fant jeg ut, var nok H.veien 14. Og kan ha vært i 1966/67, for da bodde gipsmaker Trygve her. Og flere slektninger; hans bror Egil, onkelen Enok (pensjonist) og de to Brændelandene Gro (enkefru) og læreren Sverre. Denne flotte bygården ble da bestyrt og eid av Oslo Lærerlag. Interessant nok bodde pastor Daniel Brændeland og kunstmaleren Herbert (Enoks bror) i H.veien 12 på samme tid, og denne ble bestyrt og trolig eid av pensjonist Enok med søsken.

Læreren Sverre Brændeland var nok på dette tidspunktet gift med Åse, født Andersson, datter av Enok Andersson. Som vel også var grunnen til at han i det hele tatt bodde i denne bygården. Et par år etterpå bygde de sitt hus ved siden av oss i Kastanjebakkens eplehage. Mer om Kastanjebakken i et seinere kapittel. Men Gro da? Jo, dette var ingen Brændeland, men rett og slett Åses søster. Pastoren var nok her via sin tilknytning til Bethlehem og Misjonsforbundet, der Enok var svært aktiv.

Wergelandsveien

Samtidig (mai 1898) kjøpte Gustaf de to eiendommene Wergelandsveien 17 og 19 av den samme hoffstallmesteren. Nå er det byggmesteren og ikke snekkermesteren som kjøper. Året etter var taksten for disse to samlet 117.000. Han (hestekaren) bodde selv i nr. 19, se bildet. 

Kart over området viser at disse bygårdene (H.veien 12 og 14 + W.veien 17 og 19) ligger rygg mor rygg, så et lite imperium dette. Trolig kjøpte Gustaf de to for å kunne utnytte bakhagen til de to villaene for sin bygård i Hegdehaugsveien. Wergelandsveien 17 og 19 var trevillaer i det som den gangen het Lille Parkvei, og var bygd i 1840-50-årene etter tegninger av slottsarkitekten Hans Ditlev Franciscus Lindstow (1787-1851). Lindstow bodde forøvrig i nr. 15, men det ble jo da bare noen få år. 

Kong Carl Johan hadde kjøpt området og ønsket seg et hyggelig(ere) nabolag. Dette var på grensa mellom by og land den gangen, men var preget av en litt sliten gårdsbebyggelse. Ikke noe av dette finnes lenger, men det gjør Kuntnernes hus (W.veien 17), Grotten i nr. 2 og Litteraturhuset i den andre enden mot Parkveien.

Wergelandsveien 19 og beboeren oberstløytnant og første hoffstallmester Georg Frederik Wilhelm Sverdrup (1841-1912) fotografert i 1903. Gustaf Andersson kjøpte villaer og tomter av denne mannen i 1898. Takk til hestekarens fotograf Jens Carl Frederik Hilfling Rasmussen og Norsk folkemuseum.

Her er det på sin plass og dvele litt ved denne Sverdrup'en. Han tjenestegjorde for to svensk-norske konger, kong Carl XV fra 1886 og kong Oscar III fra 1902. Han var dyrenes venn og fikk slutt på at forsvarets hester fikk kuttet av seg halen. Det var visst på mote med mer enn en stuss den gangen. Selv hadde han ikke stusset barten på aldri så lenge - se bildet. I Adressebok Kristiania for årene 1898 og 1899 går det da også fram at Foreningen for dyrenes beskyttelse holder til i nr. 19. 

Bestefaren til G.F.W. var Eidsvollsmannen Harald Sverdrup og faren var fetter til statsminister Johan Sverdrup. Hvis jeg nå trekker inn min gode venn og kollega Harald Ulrik Sverdrup, blir det kanskje litt mye av denne slekta, så det skal jeg ikke. Og hvem hadde kjøpt W.veien 17 og 19 i 1862? Jo, Carl XV (kjent som Karl IV i Norge, eller egentlig temmelig ukjent!). Så kongen må ha solgt til sin stallmester.

I samme adressebok var det også en annen interessant opplysning, som jeg jo da oppdaget litt tilfeldig, og lenge etter at jeg trodde jeg var ferdig med å skrive om agronomen Johannes. For hvem bodde i Wergelandsveien 19 i årene 1899, 1900 og 1901? Jo agronomen, og temmelig sikkert resten av familien. Det var tydeligvis ikke vanlig å skrive inn alle beboerne i adresseboka, kun familiens "overhode". Tipper hoffstallmesteren og agronomen hadde litt å snakke sammen om. Den andre Kjellberg'en (kontoristen hos Gustaf A.) bodde forøvrig i Nordli i 1901, så det var nok innflytting der i 1900-1901.

Huitfeldts gate

Huitfeldts gate 4 og 8 er også staselige bygårder og Gustaf kjøpte eiendommene for hhv. 14.000 og 19.000 av brigadelege Carl Thorvald Schiøtt (1811-1890) sin enke og arvinger i 1895. Dette ifølge Dagbladet og Aftenposten, og tyder på at de var ubebygd. Han kjøpte sannsynligvis også nr. 6 av samme, for han solgte den i 1915. 

I matrikkelen for 1900 (egentlig utgangen av 1899) står GA oppført som eier av 6, 8 og 10, men ikke 4. Og takstene er nå hhv. 65.000, 130.000 og 60.000. Så han har trolig bygd alle de tre.

Kronprinsens gate

To år seinere (september 1897) kjøpte han de ubebygde eiendommene Kronprinsens gate 1, 3 og 5 av samme. Alle disse eiendommene ligger rett ved siden av Slottet, men på motsatt side av Hegdehaugsveien og Wergelandsveien, og temmelig nær hverandre. Så vidt jeg kan skjønne er byråsjefen (han med Thor Olsens gate) sønnen til CT Schiøtt og enka, og dermed en av arvingene nevnt over. Kronprinsens gate 1 ble bygget av Gustaf og ble hans hovedkvarter, og herfra regjerte han sitt imperium. Men nr. 3 ble solgt allerede et par uker etter kjøpet. 

Byggearbeidene for alle disse tre ble meldt inn ca. 1.6.1897 (dvs. før de var kjøpt av GA). Det var GA som skulle bygge 1 og K. Rivertz (trolig arkitekt) med byggmester Kirkaas som skulle bygge 3 og 5. Ny skattetakst for nr. 1 på 110.000 forelå 10.2.1899, like før krakket. Så da var det bygd. Ifølge Morgenbladet er det N.M. Nielsen som leier ut i nr. 3 og nr. 5 i august 1898. Så hvis dette er riktig, tok det bare et drøyt år å føre opp disse to og maks 1,5 år å føre opp nr. 1.

Jeg skriver ikke så mye om krigen her, slik som i hindslekt.com, der Krigen nærmest er et gjennomgangstema. Men her må det nevnes at Kronprinsens gate 5 ble bombet sønder og sammen i 1942. Og av hvem? Jo, engelske bombefly. Og hvorfor? Jo, fordi nærmeste nabo var og er Victoria Terrasse, Og som man kanskje vet, var dette Gestapos hovedkvarter og torturkammer under krigen. 

Dalsbergstien og Krumgaten

1897 var et aktivt år, og Gustaf kjøpte Dalsbergstien 10 og Krumgaten 6 av fabrikkeier Peder Larsen for 12-13.000 hver i august. Så da må det vel ha vært tomter og ikke ferdige bygg. Disse ligger rygg mot rygg like ved Bislett, og er nok oppført av GA. Han eier Dalsbergstien, men ikke Krumgaten i 1911.

Theresesgate

Syke/alders-hjemmet Bethesta, der Mary arbeidet på kontoret fra før hun fylte 15 år, var en to etg. trebygning, Theresesgt 42 og 44, som nå er revet og erstattet av en mer moderne murbygning. Nr. 44 ble kjøpt av eiendomsagenten Carl Anton Gihle, også det i 1897. Kjøper var Bethesdahjemmet ved GA. Men det var nok GA som var kjøper, for i november 1900 selger han det til Bethesdahjemmet. Gustaf hadde lenge kjempet for at menigheten skulle bygge eller kjøpe noe som kunne være et aldershjem, men uten å få gehør. Så han tok saken i egne hender, men fant tydeligvis en løsning deretter. 

Så seint som i november 1917 selger Gustaf Theresesgt. 25 til cand. jur. Georg Stray, men jeg har ikke funnet ut hvordan han skaffet seg denne eiendommen. Ifølge matrikkelen fra utgangen av 1911 eier han den ikke da iallfall. Dette er en litt mindre bygård på venstre side av veien litt opp fra Bethesda.

Bjølsen misjonshus

Faktisk litt usikker på hvordan jeg kom borti det følgende, men det viste seg at Gustafs tippoldebarn Eirik Kaasa dirigerte et gospelkor og at de hadde øvinger i Bjølsen Misjonshus. Det var kanskje ikke en stor sak, for Gustafs etterfølgere, iallfall en del av dem, var fortsatt tilknyttet Misjonsforbundet. Men det Eirik sa til avisa Vårt Land var at det var hans tippoldefar som hadde bygd denne kirka i 1893. Bygget er på Byantikvarens gule liste, og er et av få gjenstående lafta hus fra denne perioden. Flott bygg i sveitserstil, se bildet, i en liten oase på Bjølsen fant jeg ut etter å ha måttet abonnere på Vårt Land i 10 dager for kr. 10! Det er vel omtrent så nærme jeg har vært misjonen.

Bjølsen misjonshus, som Gustaf bygde i 1893, ligger fortsatt i Bergensgata 7 på Bjølsen. Takk til Google-mannen!

Tostrups gate og Erling Skjalgsons gate

År 1900 sendes det byggemelding om at Gustaf Andersson skal bygge Tostrups gate 22 og Erling Skjalgsøns gate 1. Dette er flotte hjørnegårder som ligger rygg mot rygg sør for Bygdø alle og rett vest for Frogner kirke. På bildet under ser man at det mangler noe innenfor ringen i bildet fra 1900, men ikke i bildet fra 1921. Det var Gustaf som fylte inn med disse to bygningene. 

To kart fra Frogner, det til venstre er fra 1900 og det andre er fra 1921. Begge er basert på utsnitt fra Byantikvarens originaler og er gjengitt i den flotte boka "Frogner" av Morten Ole Mørch. Ringen viser hvor Gustaf bygde. Frogner-kilen i forgrunnen.

For de to bygårdene på Frogner hadde Gustaf brukt arkitekten Morten Wagle (1865-1941). Det fant jeg også ut i boka til MO Mørch, for der var det listet alle gateadressene på Frogner og hvem som var byggherre og arkitekt.

To (tre) sidespor

I boka til Mørch var også gjengitt Morten Wagles tegning av Tidemannsgate nr. 28 fra 1918. Oppdragsgiver var Herr Skipsmegler H.B. Blehr. Fru Blehr, iallfall et par år til, var ingen ringere enn eksen til Edvard Munch (Tulla Larsen). Håper det gikk bedre med disse to enn med Larsen/Munch. Flott murvilla ble det iallfall. 

Morten hadde dessuten tegnet nr. 3 og 23. Jeg måtte jo da finne ut hvilket nummer min mor og far bodde i før de flyttet til Selvbyggerveien (mer om Årvolltida i hindslekt.com), for de bodde først i Tidemannsgate. Og da fant jeg Oslo adressebok for 1953, dvs. året før de flyttet. Og ganske riktig, der var de (se utsnittet under), men i nr. 44. Siden vi er midt inne i husbygging og eiendommer, er det på sin plass å ta med at nr. 44 tidligere ble kalt Nordre Blida (se utklippet under), og at dette var og er det eldste huset i gata. 

Huset ble flyttet dit fra Slottsparken (hvor det het Marielyst) av brødrene Kierulf i 1846 og seinere ombygget. Den ene av brødrene hadde vært marinelege, og var blitt fasinert av festningsbyen Blida i Algerie på en av sine turer, derav navnet. Kan jo ha ligget noe mer bak også selvsagt; bli-da! Det ligger inntil det som av mange blir kalt Vestkanttorvet og på det som tidligere het Sognsløkken. Nesten alt dette i følge boka til MO Mørch og Oslo Byarkiv. De to Kierulfene var fettere til komponisten Halfdan Kierulf, og både komponisten og Ole Bull hadde spilt opp i huset, så da passet det jo fint at musikerparet bodde her på 1950-tallet.

Utklipp fra Oslo adressebok for 1953. Levi cellist og Torunn fru (dvs. Torgunn) bodde i Tidemannsgate 44 (utklippet underst). Som man ser var det tre musikerbrødre i Oslo-filharmonien og en sykepleiersøster i byen på denne tida. Johs. hadde allerede flyttet til den nyoppførte blokka på Årvoll. Takk til Nasjonalbibliotekets søkemotor og Dagsavisen.

For nr. 3 var det Mortens bror som var byggmester. Begge disse var fra Arendal, så da fikk jeg igjen en liten kopling til min nåværende hjemby. Deres far Carl Lovin Wagle var byggmester i Arendal, og i årene 1886-1888 for selveste Trefoldighetskirken. Så da hadde man litt og holde på med etter krakket i 1886. Og det var den da 24 år gamle Christian Furst som vant arkitektkonkurransen (i 1884). Han tegnet deretter Sagene kirke i Oslo, og de to likner ganske mye på hverandre. 

Men så kommer den neste koplingen, og det er til min morfar Mons. For Christian gjorde som mange andre Oslo-baserte arkitekter, byggmestere og håndtverkere - han dro til Ålesund. Byen brant på dagen 50 år før jeg ble født, og ble en magnet. Både fordi byen skulle bygges opp igjen etter brannen i 1904 (pull) og fordi alt stoppet opp i Kristiania etter krakket i 1899 (push). Og hva gjorde Christian der i perioden 1904-1907? Jo, han tegnet ca. 15 bygg, deriblant Latinskolen og Borgund kirke. Og det var der Mons jobbet som gipsdekoratør og treskjærer. Mer (mye mer) om både Furst og Mons i BOK III. 

Noen sidespor der altså. 

Villa Nordli/Slemdalsveien

Gustaf var på denne tida (år 1900) akkurat ferdig med Villa Nordli. Den lå der Ring 3 og Slemdalsveien krysser hverandre rett vest for Rikshospitalet, se BOK I (Johannes, broren til Gustafs frue bodde der med familien sin). Villa Nordli fikk adressen Slemdalsveien 85 etterhvert som området ble mer urbant. Og Gustaf var det som bygde villaen (eller var det to, som nevnt i BOK I), for sin svigerfamilie og andre leietakere. Tidlig i 1900 var det innflyttingsklart, men tre år etter skulle det selges av en annen eier. Så Gustaf må ha solgt det temmelig raskt. Men i 1962/63 er det Enok Andersson, Gustafs sønn, som er bestyrer. Og Enok sin fetter Adalbert (sønnen til Johannes) er beboer. Så da ble det vel kjøpt tilbake på et tidspunkt.

Sommerrogaten

Men det største kjøpet Gustaf gjennomførte så ut til å ha vært Sommerrogaten 1, iallfall inntil saken ble undersøkt nærmere. Selger var enkefru Sara Petersen, og i følge Ørebladet, Morgenbladet og Moss avis var prisen 250.000 kroner, som ifølge priskalkulatoren til Norges Bank tilsvarer 22 millioner i dag. Dette var kanskje på det verst tenkelige tidspunktet, nemlig i januar i 1899, dvs. et halvt år før Kristianakrakket kom. Eiendommen ligger ved Solli plass, ble etterhvert bebygd av Oslo Lysverker og deretter med hotellet Sommerro. 

Sara var (trodde jeg) enken til barnebarnet av Sigvardt Blumenthal Petersen, som kjøpte den monumentale murbygningen (bildet under) av presten Ole Pihl i 1844. Men det var ingen Petersen som etterlot seg en Sara. Det var derimot en Sara Peterson (ja, med o; f. 1846; født Thorne) som bodde i Sommerrogaten med (resten av) familien ved folketellingen i 1891. For den Moss-baserte mannen, konsul og bedriftseier Theodor Peterson (f. 1839) gikk bort i 1888. Theodor var trelasthandler, eide Moss jernstøperi og familiebedriften M. Peterson & Søn, der M står for Momme. M kom i sin tid til Moss fra Flensburg. I 1882 grunnla Theodor Moss Cellulosefabrikk, som var landets første sulfat-cellulosefabrikk. Jeg husker selv den svovellukta, og selv ikke en 60 meter høy pipe kunne fjerne den. 

Det var neppe denne monumentale murbygningen i Sommerrogaten 1 Gustaf kjøpte i 1899, men trolig eiendommen den hadde stått på, det året Kristianiakrakket slo inn over alt og alle som drev med eiendom.

Må jo også her, siden jeg er så opptatt av koplinger til min nåværende hjemby, (og andre koplinger) ta med at Moss jernstøperi fikk det aller meste av sin jernmalm fra gruvene i ..... Arendal. Men storhtestida var omkring 1800, og da var det ..... Bernt Anker som regjerte. Ja, Gustaf hadde kontor i Bernt Ankers gate da han bygde Thor Olsens gate 4.

Enken Sara altså, søster av statsråd Johan Thorne i Drammen, flyttet rett og slett fra Moss via Storgata til sin muligens nyervervede eiendom i Sommerogaten. Hun var (iallfall noen år seinere) en av de to største skatteyterne i Moss, så hun hadde nok råd til både det ene og det andre. Hun bodde selv i nr. 13 i 1891, solgte nr. 1 i 1899 og hadde flyttet med sine barn til Riddervoldsgate 3 i 1900. Sønnen Hans Blom Peterson var da 24 år og tok ett år etter over driften av familiebedriften og var også stortingsmann i 1916-1918. Om Sara også kontrollerte S.gaten 15 og 17 mot Frognerveien vet jeg ikke.

Murbygningen på bildet kan nok ha vært revet før Gustaf kjøpte, slik som anført av Morten Ole Mørch. På kartet under er det også tomt på denne eiendommen i år 1900. Og i Teknisk Ukeblad omkring 1. april 1898 sto Sommerrogaten 1 oppført som et av flere større byggeprosjekter i Kristiania. Arkitekten Oscar Dehkes og byggherre Gustaf Andersson sto bak prosjektet. Men hva skjedde så? Allerede i 1913 ble det vedtatt at et nytt bygg for Oslo Lysverker skulle bygges i Sommerrogaten 1. Kanskje krakket rett og slett satte en stopper for Dehkes og Anderssons prosjekt?

Utsnitt av kart fra Byantikvarens original og gjengitt i boka "Frogner" av Morten Ole Mørch. Ringen på nordsiden av Solli Plass viser at det var tomt i Sommerrogaten 1 i år 1900, det Gustaf kjøpte året før. De bebygde delene er Sommerrogaten 13, 15 og 17 mot Frognerveien. Linjen i det ubebygde kan bety at det der var to eiendommer.

Jeg tok kontakt med MO Mørch, tenkte han visste noe om hva som hadde skjedd, noe han ikke gjorde. Men han sendte over et dokument han hadde hentet fra digitalarkivet, og som jeg selv klarte å hente dagen etter. Og der står det at 13, 15 og 17 var skilt ut fra matrikkelnr. 1 Sommerrogaten omkring 1880. Alle disse var bebygd i 1900. Nr. 9 og 11 ble skilt ut fra nr. 1 den 8.12.1898, samme dag som en obligasjon pålydende 22.500 ble utstedt. Og disse tomtene var tomme i 1900. Dette var da kun en måned før Gustafs kjøp av det som ble omtalt som Sommerrogaaten 1, men obligasjonen var knyttet til Sommerrogaten 1, 9 og 11. 

Så da tenker jeg vi tar vekk en null og sier at kjøpesummen var 25.000, og at Gustaf kjøpte 1, 9 og 11. Hvis Gustaf hadde 10%, dvs. 2.500 i egenandel, noe han kanskje ikke trengte å ha på denne tida, vil da obligasjonen sørge for det resterende. Mer om dette i neste avsnitt om konkurser.

Tvangsauksjoner

Tvangsauksjoner er ikke det samme som konkurser, men de trekker jo i den retningen. Morten Ole Mørch skriver i "Frogner" at det i de fem årene etter krakket var omlag 1600 tvangsauksjoner i byen. Antar dette da dreier seg om bruksnummere, som stort sett er det samme som bygårder. Morten har også med utdrag fra Oscar Pedersens bok Vore dagers Kristiania fra 1924, og der står det at i 1905 var 10 prosent av leilighetene i byen ubebodde. Så da stoppet pengestrømmen, og huseierne slet voldsomt med å betale brannforsikring (brandkontingent) og eiendomsskatt (grundskatt). Som vi skal se et eksempel på under, klarte man kanskje heller ikke å innfri obligasjons-forpliktelsene. 

Gustaf ble truffet av krakket. Mary sier at han hadde garantert for alt for mange og dermed trolig måtte innfri forpliktelser for andre. Det er uklart for meg om han hadde ervervet bygårdene med opptjente midler eller med lån i form av obligasjoner. Alle piler pekte oppover før det smalt, og alle fikk vel låne det de ville uten spesielle krav om egenandeler. I det siste tilfellet ville eiendommene trolig gått med i dragsuget og vært tapt. Mary kunne huske, og da kan det være at det skjedde litt etter 1899 i og med at hun bare var et drøyt år i 1899, at møbler og eiendeler ble hentet.  De mistet alt de eide, sa hun. Jeg tviler på det!

Men flere av bygårdene ble solgt på tvangsauksjon i årene etter krakket, se oversikten under. Årsaken var stort sett manglende innbetaling av brannforsikring og eiedomsskatt. Det er jo litt bemerkelsesverdig også at det var en rekke annonserte tvangsauksjoner for samme bygård. Her er bare tatt med noe. Det kan tyde på at det var svært vanskelig å finne kjøpere. Men flere bygårder overlevde trolig eller ble kjøpt tilbake. Fra 1910 var det påny en voldsom vekst i byen, og leilighetene ble fylt opp igjen.

Bigården Birkelund (se under) ble overtatt av datter Ruth. Og det var kjøpekraft til stede i 1910 da Grefsen Østre ble kjøpt. Likeledes i 1923, da Drømbo på Konglungen (se under) ble kjøpt.

Bygårder Gustaf Andersson hadde bygd og/eller eid og som ble solgt på tvangsauksjon. Jeg vet ikke om Gustaf var eier da tvangsauksjonene ble annonsert. Kronprinsens gate 3 hadde han iallfall solgt allerede.

Litt tilbake til Sommerrogaten 1. Det var i Aftenposten for 18.2.1902 at det sto om obligasjonen på matrikkelnummer 1 (brn 213/414; Sommerrogaten 1, 9 og 11), tinglyst 8.12.1898 på kr. 22.500. Den sto da til rest med kr. 20.250, var dermed misligholdt og i sin helhet forfalt, se utklippet under. Eneste løsningen var tvangsauksjon. I oversikten over skyldtes varslede tvangsauksjoner også manglende innbetalt brannkontingent (19.3.1900) og manglende innbetaling av grunnskatt (26.6.1900). Så her var det krav fra alle kanter som ikke kunne innfris. 

Utklipp fra Aftenposten den 18.2.1902 om tvangsauksjon pga mislighold av lånebrev på Sommerrogaten 1, 9 og 11.

Iallafall, den 15.3.1903 står det i en annonse i Morgenbladet at Sommerrogaten 1 selges av Overrettssakfører J.A. Werner. Dette er samme mann som rekvirerte tvangsauksjonen året før. Arealet er 5645 kvadratmeter og omfatter trolig nr. 1, 9 og 11., antakelig hele det tomme arealet på kartet. Hr. Werner mener at tomta egner seg for skole eller kirke, så løp og kjøp! Min kontakt Morten Ole Mørch kunne også fortelle at advokat Hilditch forsøkte å selge akkurat de samme tomtene (5,6 mål) i 1912-1913. I motsetning til Werner, mente Hilditch at tomtene egnet seg til hotell. Så det var han som fikk rett, men det fikk han jo aldri vite. To måneder etter siste annonse foreslo bystyret å kjøpe tomtene.

I tillegg til denne dramatikken tyder alt på at kontoret i Kronprinsensgate ble fraflyttet, byggmestervirksomheten avviklet i takt med nedgangstidene og at Birkelund deretter ble utviklet på forretningsmessig måte. Men Gustaf var bestyrer for en rekke av bygårdene utover på 1900-tallet. Så vidt jeg skjønner må det bety at han også eide dem. Leieinntektene fra bygårdene gjorde nok at situasjonen for familien ble forholdsvis bra, og ga grunnlag for det som skulle skje seinere.

Men først Birkelund.

Birkelund Bigaard

Gården Birkelund finnes ikke lenger - ikke så vanskelig å skjønne når beliggenheten blir forklart, slik mormor gjorde: Nordraaksvei 51, ved jernbanen mellom Lysaker og Stabæk stasjon, oppunder Marstranderåsen. Jeg antar åsen er høyden bak det som i dag er Marstranderveien, og da kan vi plotte inn de 17 målene (170*100 meter), omtrent som på kartet under. I følge Lokalhistoriewiki fikk denne veien navn i 1910 av Lysaker vel etter Dr. Peter Elisæus Marstrander (1842-1920), som i 1878 kjøpte Søndre Malurtåsen gård (Aasen) og seinere (1890) også gården Kjøia øst for Aasen.

Krysset viser Nordraaks vei 51, omtrent der Birkelund lå, med tomtemålene inntegnet. Plasseringen av gårdene Aasen og Kjøia på den andre siden av jernbanelinjen er indikert.

Vi kommer litt mer tilbake til de religiøse strømninger som preget familien Andersson lenger ned, her skal bare tas med et fint bilde fra tidsskriftet Vaarblomsten (Et Blad for Søndagsskolen, Ungdommen og Hjemmet) av hovedhuset på Birkelund, se under. På nettstedet til Malurtåsen vel er det et fint bilde av nabogården Aasen - på den andre siden av jernbanen (se under). Aasen brant ned til grunnen i 1923. Dr. Marstrander var for øvrig den første i landet som dyrket jordbær under glass.

Birkelund, med hovedhuset (øverst). Bildet under viser Martstranders gård Aasen i bakgrunnen og Birkelund i forgrunnen. Jernbaneskinnen går mellom. Kilder: Vaarblomsten 15.12.1885 og Malurtåsen Vel.

Et litt spesielt forhold som nevnes på nettstedet til Marstranderslekten er at Marstrander kjøpte Aasen ved å ta opp tilsvarende store lån med pant i eiendommen. Det var nok greit en stund, men neppe etter krakket i 1899. Det rammet dermed også Marstrander, og resulterte i en omfattende utparsellering av 3 mål store tomter for salg omkring 1910.

Gustaf hadde allerede gjenopptatt birøktingen fra sin tilværelse i Blekinge, men mellom 1892-94 og 1900 var nok dette bare en hobby. Etter krakket ble det imidlertid investert (så det må ha vært midler til det), og Birkelund Bigaard så dagens lys. I tillegg ble 4 mål av tomta opparbeidet til jordbærdyrking. Så de hadde sikkert mye å snakke om de to gårdbrukerne på hver sin side av jernbanelinja - Dr. Marstrander på den ene siden og Byggmester Andersson på den andre. Begge hadde fått problemer med å fortsette sine profesjoner etter krakket og begge hadde satset på jordbær etterpå.

Mary sa til Dagfinn at bror Herbert drev bigården, men det var nok særlig etter en viss tid, siden han bare var 10 år i 1900.

Gustaf kjøpte den første valsemaskinen i Norge og laget vokskaker for sin egen produksjon og for salg til andre birøktere. Ungene hjalp til med denne produksjonen og sendte pakker med voksplater fra Lysaker stasjon. Gustaf lagde også sin egen modell av honningslynge fortalte Mary til Dagfinn. Den ble produsert på Høvik Verk og solgt sammen med annet tilbehør.

Mary fortalte også at hun i 1985 hadde overlevert originalen av bigårdens reklameplakat til Norges birøkterlags museum på Billingstad i Asker. Så jeg tenkte at det kunne vært artig å spore den opp, men det viste seg at birøkterlaget hadde gitt den videre til det som i mai 2016 var i ferd med å bli Museene i Akershus (MIA). Der søkte de på saken, men fant den ikke. Men da Trond Gjessing i birøkterlaget sendte registrerings-ID til museet, klarte de likevel å finne den. Fotoleder Øyvind Möller Bakken fant plakaten, tok høyoppløselig bilde og sendte til meg fredag 13. mai 2016 - min lykkedag.

Plakaten inneholder også hilsener fra kunder, blant annet fra forvalter A. Kjølstad ved Bygdø kongsgård, datert 10.6.1909: «Send 3 kg. vokskaker. Jeg kjøpte nemlig i fjor i Kr.a (Kristiania, min anmerkning) en del kaker, som samtlige behaget at falde ned paa kubens bund. Deres kunstkaker har altid været udmerket, hvorfor jeg gjerne ønsker at faa fra Dem.» Og dette var bigårdens force, de lagde ferske vokskaker som biene foretrakk og som dermed sikret god produksjon.

Og biene? Jo, det var importerte Krainerbier, og de første kom allerede i 1892.

- Det er vi som har satt fart i biavlen her i landet, uttalte de i følge reklameteksten. - Vor fenomenale frugtbarhet og arbeidslyst har opkvikket vore træge norske søstre. Blodblanding forøker livstempoet - surr, uttales det fra den kanten. Klar melding, det!

Krainerbier (Apis mellifera carnica) er fortsatt den ene av de to birasene det avles på i Norge. De stammer fra Krain, som ligger vest i dagens Slovenia, på grensen mot Østerrike. De er snille, er etter hvert blitt svermetrege, overvintrer godt og produserer mye honning. I følge min slovenske kilde, ble de eksportert i stort omfang fra slutten av 1800-tallet, togene fra Slovenia var tidvis fulle av bikuber (som vist på plakaten), og Gustaf må virkelig ha vært tidlig ute. Det var jo ikke bare å sjekke mulighetene på Internett og sende en bestilling samme dag, den gangen. 

Han var så tidlig ute med sin framskutte bi-geskeft at han like gjerne utga en lærebok i 1905; "Lidt om B.B. kuben, dens indreining og bruk, overvintring mm." Ikke bare litt, kunne vi vel legge til, for her er det 38 sider med detaljert innføring i yrket, inklusiv en del egenreklame for bigårdens produkter. Takk til Nasjonalbiblioteket for muligheten til å finne og lese!

Her jeg holder til på Sørlandet er det nok de brune biene (Apis mellifera mellifera) som regjerer. Vi oppdaget en dag for noen år siden et piletre i nabolaget som var helt overdekket av en megastor sverm og meldte fra til vår lokale birøkter. Men han var ikke interessert i dem, han hadde kanskje Krainere selv. Både birøkteren og vi bor i Gamle Bievei, heh, så da er det jo kanskje bare rett og rimelig at det er plass til begge bieslagene.

Birkelund ble bygd opp av Gustaf, med hovedbygning og andre bygninger. Mary fortalte at de hadde både hest og ku, med fjøs og stall, samt vognskjul og høyloft. I husholdningen var det også to tjenestepiker, se under.

I Oslo Byarkivs skrifter kan vi også lese om Selma Marie, som var i tjeneste hos en byggmester Andersson på Lysaker. Poenget med artikkelen var å belyse situasjonen til en av dem som figurerte i fattigvesenets arkiver, men situasjonen for Selma var kanskje litt spesiell ettersom hun var så syk at hun ikke kunne fungere i tjenesten og døde kort tid etter. Oversikten fra folketellingen i 1900 viser de som bodde på Birkelund, Lysaker.

Legg merke til fornorskningen av navn (Gustav), unøyaktigheter i fødselsår (Mary født 1897) og også at Samuel muligens ennå ikke har fått navnet sitt, derav to utropstegn!! Mormor Mary var bare 3 år og Anna ble født 5 år seinere. Her heter forøvrig Herbert bare det og ikke Johan Herbert, slik som i 1891. Det er også verdt å merke seg at de tre eldste ungene er oppført med Kristiania som fødested, også Enok i 1892. Som nevnt bodde de fortsatt i Bryggerigangen da Enok ankom. Birkelund var ennå ikke var tatt i bruk som bolig i 1892, og kanskje heller ikke kjøpt. Men Ester, den neste i rekken, var født i Bærum herred, dvs. på Lysaker, i 1894.

Ruth er oppført som hjemmeværende datter. Det kan kanskje se litt rart ut, for de yngre søstrene er oppført som «kun» døtre. Dette har trolig sammenheng med arbeidsplikten - alle måtte ta tjeneste, åpenbart allerede fra 15 årsalderen. I dette tilfellet var det arbeid å finne på egen gård, og da var nok det godtatt som tjeneste.

Talsmanden

Jeg har allerede sitert fra Gustafs dikt til sin hustru Kristina på deres sølvbryllupsdag. Før vi forlater Birkelund, må jeg tilbake til dette diktet, det frie evangeliske misjonsbladet Talsmanden og denne blekkas innhold den 24. oktober 1908.

Vi tar diktet først. Jeg har rett og slett skrevet det ned her:

"Som bækken hen i tiden/ved bjergets fod sprang ud/i lyset, - spæd og liden - /den fik sit løb av Gud. Snart skogens kviste grønne/i vandet speiler sig/snart markens blomster skjønne/bekranser bækkens vei.

Der Werm'lands skoge bøie/sig mygt om høiens rand,/der slog du op dit øie,/der tog dig Gud om hand. Der liden spæd "Kristine" begynte livets vei,/som Herren leder sine,/han førte ogsaa dig.

Men bort i "Blekings" dale/der sprang en anden bæk,/og lundens nattergale/de sang fra gren og hæk. Den var saa glad isinde,/den bækken hed "Gustaf",/som her begynte rinde/mod evighedens hav.

I solens brand i heien/og under skyggers lid/ham Herren ledet veien/i ungdoms glade tid. Men sjøens blaae bølge/-der buen stod som tegn-/med den slog bækken følge/bort til en anden egn.

Som skyer to kan seile/i et paa himlens rand/og tvende bække speile/sig i hinandes vand/og dele med hverandre/hver himlens straale ren/og sine taarer blande/i stup blant ur og sten.

Saaledes men'skers hjerter/af Gud, som skrevet staar./blandt livets fryd og smerter/ved selv ei, hvor de gaar. Men mellom Norges høie/den bæk fra Bleking fandt/at skue i sit øie,/som kom fra Wermeland.

Som elven veien fundet/og frem mod havet gaar,/saa har vort liv henrundet/i femogtyve aar. Vel gjennem fagre dale/i milde vindes sus,/men den kan ogsaa tale/om sterke fald og brus.

Saa ser vi nu tilbage/med tak til Gud i sind,/skjøndt livets svundne dage/lidt smerte blandet ind. I sjælens dyb dog kjende/vi som i livets vaar/den kjærlighed at brænde,/som livets prøve staar.

I dag vi glade heise/vort haabets flag til top./I Jesu navn vi reise,/ved veiens svingning op,/en mindesten som lyser/med indskrift paa i guld,/at Herren han er trofast/og af miskundhed fuld."

Gustaf Andersson, Birkelund, Lysaker.

Litt av et kjærliighetsdikt dette, og litt av en flott innbinding også, se bildet under.

Sølvbryllupsdagen var en stor anledning, og det ble tatt familiebilde på Birkelund. Jeg fant originalen fra fotograf Th. Finne i Kristiania blant mors ting. På bildet under har vi min mormor Mary helt til venstre, deretter Gustaf, Enok, Anna, Ruth, Herbert, Kristina, Ester og Sam. 

Og så var det Talsmanden den 24. oktober samme år, dvs. 11 dager etter sølvbryllupsdagen. Originalen til denne utgaven av Talsmanden lå nemlig også blant mors saker, og her var det både bred omtale av feiringen og jammen var Gustafs dikt gjengitt i sin helhet, se bildene.

Sølvbryllupsdagen til Gustaf og Kristina ble behørig markert i Talsmanden.

I omtalen nevnes at både forstander og emissær var til stede og ga brudeparet "mindesprog". Gaver var overrakt fra misjonsforbundets bestyrelse og Betlehems søndagsskolelærerpersonale. Og barna i huset hadde satt melodi til Gustafs dikt - "barneflokken trådte nu frem og sang nedenstaaende vers (dvs. det gjengitte diktet) firstemt, hvilket visstnok var aftenens høitideligste øieblik for far og mor". Både i diktet og i omtalen nevnes en minnestein som Gustaf hadde fått stelt i stand. Den er nok forsvunnet, men kanskje noen som leser dette vet bedre?

Talsmanden var Det norske misjonsforbunds blad. Mens forbundet så dagens lys i 1884, startet bladet i 1903, så det var den femte årgangen som hadde en så fyldig omtale av sølvbryllupet til mine oldeforeldre. Betlehem er nevnt. Det var Kristiania Missionsforenings møtested, og vår familie var aktivt med. Mormor Mary ble konfirmert der i 1912, og hun fortalte Dagfinn at begge foreldrene var medlemmer. Misjonsforeningen var en overbygning for flere frikirkesamfunn. I 1940 meldte imidlertid Mons og Mary familien inn i Statskirken. Hvorfor er vanskelig å vite, men det hadde vært mange opprivende kamper innad i frikirkemiljøet helt siden århundreskiftet, og det kan ha vært medvirkende.

Og en av de sentrale innenfor denne bevegelsen og i de interne stridighetene var Thomas Ball Barrat. Han støtte jeg på i arbeidet med "Hindslekt" også, se hindslekt.com, pluss at han dukker opp i BOK II. Her skal det kort nevnes at han opprinnelig var metodist, kom til Norge i 1868 med sine foreldre og dannet Kristiania bymisjon i 1902. Så dro han på en relativt mislykket tur til Amerika, men fikk oppleve tungetale og kom tilbake til Kristiania i 1906. Det norske Misjonsforbund aksepterte ikke tungetale, det ble brudd og Barrat dannet etterhvert Pinsevennene. Jeg vil tro at Barrat og også hans "rival" Erik Andersen Nordquelle (1858-1938), som omtales i en fyldig avhandling av Asbjørn Froholt, kan ha vært forholdsvis tett på Gustaf på denne tida. Det er iallfall ikke tvil om at mine oldeforeldre var sterkt religiøse og svært aktivt med i organisasjonsarbeidet.

En liten ting til. I samme nummer av Talsmanden fant jeg annonsen under. "Bethesda Sygehjem afholder sin aarlige udlodning". Dette er jo den eiendommen vi omtalte tidligere og som Gustaf eide. Det var her Mary arbeidet som 15-åring. Gaver til utlodningen mottas med takk, står det og to av de som mottok gaver finner vi igjen i sølvbryllup-selskapet, nemlig gipsmaker O. Andersen og møbelhandler C. Thomassen. Tipper at både doktoren og redaktøren også var blant gjestene, og da snakker vi vel om samfunnets øvre klasser i den nære omgangskretsen. Men lite visste de nok den gangen i 1908 at Mary 7-8 år seinere skulle forlove seg med en - ja, gipsmaker.

Østre Grefsen - Kastanjebakken

I 1910 flyttet nesten hele familien til Grefsen, uten at jeg egentlig vet hvorfor. Men eldstesøster Ruth og mannen overtok driften og seinere eiendommen Birkelund. De fortsatte driften av bigården, sammen med Herbert antakeligvis, fram til 1915. Etter at Ruth gikk bort solgte barna deres eiendommen, husene ble revet og utparsellering til boligtomter kan ha startet deretter, dvs. på samme måte som Marstrander-eiendommen på den andre siden av skinnegangen. Utviklingen mot dagens Lysaker startet.

Før vi følger Gustaf og Kristina til Grefsen, så la oss se litt på hvem som bodde på Østre Grefsen i 1900, dvs. 10 år tidligere.

Oversikten fra digitalarkivet viser at gården huset mange. Forpakteren var fra Hedmark og flere andre var fra de områdene i Sverige som de fleste svenskeinnvandrerne til Kristiania kom fra. Og hvem var August Andersson fra Västergötland i Sverige? Kan det ha vært familie til Gustaf? Vi vet at Gustafs bror bodde i Gøteborg (og ble over 100 år), så familien har orientert seg nord-vestover fra Blekinge. August kan ha hatt en brohodefunksjon, som er godt kjent i migrasjonsteorien - en familie flytter og etablerer seg, så flytter annen familie eller naboer etter. Augusts kone Brita Stine var fra Värmland, og de hadde tre døtre. Så kanskje dette kan være en grunn til flyttingen. 

Folketellingen fra 1910 ble gjennomført etter innflytting, og nå er alle de som bodde her 10 år tidligere ute.

I oversikten er Gustaf Andersson fortsatt Gustav Anderson, mens Herbert har fått tilbake Johan. I 1910 ser vi at Gustaf er forhenværende byggmester i en alder av 49 år - boligmarkedet i Kristiania var nok ikke lenger noe å satse på.

Vi kan jo allerede nå også legge merke til sønnen Herbert, som på dette tidspunktet (20 år i 1910) var elev ved det som her kalles kunstskolen. I følge opplysninger om det som skulle bli kunstmaler Herbert Andersson i Norsk kunstnerleksikon, var dette Den kongelige Tegneskolen, forløperen til Statens Håndverks- og Kunstindustriskole i Oslo.

Ellers var gården fra omkring 1800 trolig i dårlig forfatning i 1910. Låven og fjøs med staller stod fortsatt viser et bilde Dagfinn hadde fra 1920, men fjøset og låven ble etterhvert revet, se litt lenger ned her. På bildet under ser vi det hele slik det var i ca. 1880, med intakte bygninger. Etter innflytting ble Grefsen Østre til Kastanjebakken, gårdsdriften ble erstattet med pensjonat i hovedhuset mens familien bodde i Drengestua, og etter hvert flyttet familien selv inn i hovedhusets førsteetasje. Men både andreetasje og Drengestua ble leid ut. Av folketellingen ser vi at familien hadde to tjenestepiker (med sine 21 og 45 år var begge gamle nok til at vi ville si damer, men tjenestepike var tittelen) og en sykepleier. I følge Mary var den ene kokk.

Dette unike bildet fra ca. 1880 er tatt av fotografen Olaf Martin Peder Væring, og er funnet på Digitalt Museum. I forgrunnen er Grefsen Sanatorium, og bak kan man se låven, fjøset, litt av Drengestua og taket på hovedhuset til Østre Grefsen gård. Kastanjetrærne er der, og Vestre Aker kirke kan skimtes i bakgrunnen.

Bildet under er tatt i ca. 1915. Anna er 10 år og sitter på gelenderet ved siden av sin mor. Sam sitter ved siden av hunden Caro. Ruth og mannen Einar Larsen sitter nederst i trappa med sine to barn. Legg også merke til kastanjetrærne til høyre, som er motiv for det siste bildet i BOK III.

Familien samlet på trappa til hovedhuset ca. 1915. Gustaf sitter øverst i trappa, mens Kristina står bak gelenderet sammen med Anna.

Her har jeg også lyst til å skrive noen ord om Sam (Samuel), som var 15 år i 1915. Det er fordi jeg ofte var innom hos ham og kona Gudny når mor og jeg hadde tatt turen fra Selvbyggerveien, der vi bodde, og til Kastanjebakken. Mor syklet, og jeg satt bakpå. Sam samlet på frimerker, og det var utrolig fasinerende for meg å få lov å se på samlingene hans. Kanskje derfor jeg selv ble samler. Sam og Gudny fikk tre døtre, og en av dem, Grete, fostret en av landets mest betydelige næringslivsledere, Helge Lund.

Grefsen Vandcuranstalt

Før Maridalsvannet, Sognsvann og vannene i øst ble tatt i bruk som drikkevann, tok man det vannet man fikk tak i. De mange mindre bekkene fra Grefsenåsen ble brukt og mange hadde sikkert gravde brønner, slik som hos Anderssons. En vannkilde som skulle vise seg å være spesielt verdifull var oppkommet bare 100-200 meter nordøst for Grefsen Østres gårdsbygninger.

Oppkommet lå innenfor Østre Grefsens eiendomsgrenser inn mot Grefsenlia, som ble solgt til Iver Olsen i 1854. Denne karen var svært aktiv, hadde nettopp gjennomført en omfattende studietur til England og Skottland og var antakelig blitt temmelig inspirert av noe han så i byen Perth. Han anla nemlig det som trolig er Norges første fiskeoppdrettsanlegg i 1856. 

What? 

Ville du kanskje si. Det er jo ikke noe vann her. Men det var det den gangen, og Grefsen Vandcuranstalt ble grunnlagt på samme sted i 1858. Ivers etterkommer (det blir vel da hans oldebarn) Ole Andreas Lilloe-Olsen skriver om dette på sitt slektsnettsted. 

Bildet under er fra 1869 og viser vannspeilene i de to dammene som kanskje fortsatt var for fisk. Dette forklarer også hvorfor dagens Damveien starter i bakgrunnen på bildet, omtrent der den lyse streken går på skrå. Disen skole ligger her i dag. Da jeg gikk på Sandaker ungdomsskole hadde jeg en klassekompis som bodde i Damveien. Her lå det også en sag og en damvokterbolig. Sannsynligvis demte de opp vannet og drev saga i korte perioder. Men hvor er vannet nå? Kanskje det forsvant ned i den nye drikkevannstunnelsen det også, på samme måte som brønnvannet til Grefsen Østre? Sjekket med Ole Andreas, som også mente det var sannsynlig.

Fiskeoppdrettet ble forøvrig avsluttet før årtusenskiftet. Jeg vil vel tro at man (dvs. fisken) hadde problemer med oksygentilførselen. Må ha vært ganske lite vanngjennomstrømning sommerstid i dette vannløpet, og ørret var vel eneste sannsynlige oppdrettsfisk på den tida. Iver kunne ikke ha valgt en mer kravstor art.

Grefsen Vancuranstalt er fotografert av Ole Tobias Olsen i 1869. Vi får tro at de som nøt oppholdet på kurbadet holdt seg i utendørsbadene mellom trærne og at oppdrettsfisken holdt seg nede i dammene bakenfor.

På den tida anstalten ble anlagt var det poppis å la seg helbrede av diverse sykdommer og plager med iskaldt vann. Det medicinske Selskap lette etter en egnet iskald vannkilde og fant «den rigelige og rene Kilde ved Grefsen» som best egnet. Det var kjærkomment med en grunnvannskilde, siden vanntemperaturen ofte er 4-6 grader i slike kilder - stakkars badegjester!!

Men de kom til Grefsen i store flokker i en periode. I 1877 var det 260 gjester. Populariteten endret et svært nøkternt tilbud til å bli et yndet sted for overklassen. Flere kulturpersonligheter har opptrådt og bodd her. I følge en fin artikkel av Beate Muri i Dagsavisen skulle vannet både inntas (20 glass om dagen) og bades i. En annonse fra 1880 frister med at kurene var spesielt virkningsfulle når det gjaldt lidelser som «Almindelig Svækkelse», «Slappelse og Ømfindtlighed i Hudsystemet med Tilbøielighed til Forkjølelser», «Hypochon­rie», «Hysteri», «Gigt (Pod­agra) og Livmorsygdomme». Hysteri var på den tiden en typisk kvinnesykdom - et sykdomsbilde definert av menn.

Et par diligencer (hestetransporter) fraktet pasienter fra byen og opp hit i tre daglige avganger. Tok du den gule vogna, satt du i «den gule feber», og tok du den svarte, satt du i «den svarte død». Tok du derimot den nye dampomnibussen en gang etter 1897, satt du i «Tarmristeren» og måtte holde godt på både innvoller og hodeplagg.

Fram mot århundreskiftet dalte interessen, man tvilte nok på det kalde vannets helbredende effekt, og stedet ble i 1898 (Marys fødselsår) omgjort til Grefsen Folkesanatorium for tuberkuløse og til Barnesanatorium (bildet under er fra ca 1900). Forfatter Dag Skogheim (1928-2015) led av tuberkulose i hele sin ungdom, var innlagt flere steder og gikk gjennom alle datidens behandlinger. Han var innlagt på Grefsen i 1949, da han var 21 år gammel. Dette står beskrevet i boka «Tæring» fra 1988 (fra s. 161), en av flere beskrivelser/analyser av egen situasjon og av tuberkulose som sykdom.

Grefsen Sanatorium fotografert ca. 1900 (ukjent fotograf, Oslo Byarkiv). Legg merke til "solkassene" oppe i lia, der pasientene oppholdt seg mye (frisk luft var en viktig del av kuren).

Gårdnummer 75 Østre Grefsen inneholdt også husmannsplassene Grefsensetra og Fjellstad (nå Midtoddveien 25). En rekke utparselleringer splittet opp gården. Ole Andreas Lilloe-Olsen skriver på sin nettside at gården gikk til Iver Bredo Olsen i 1882. Fem år etter solgte han Trollvannshytta (del av Østre Grefsen) til redaktør Schibsted. I 1889 overtok han Vestre Grefsen, og det hele ble til Grefsen Hovedgård. Iver var opptatt av naturverdier og at Grefsenåsen skulle forbli ubebygd-han ville at det skulle være en folkepark. Så på disse betingelsene solgte han åsen til Oslo og Aker kommuner.

Vannet går

Siden jeg er Vannmann pga fødelsdato, vannforsker av yrke og mer enn middels interessert i vann, måtte jeg selvsagt interessere meg for vannforsyningen på Kastanjebakken. Innlagt vann var ingen selvfølge på denne tida, og Drengestua hadde ikke eget vann i 1910 - alt vann måtte bæres inn, fortalte Mary til onkel Dagfinn. Klesvasken ble derfor sendt bort. Gården hadde brønnvann nedenfor det flotte stabburet, og det ble pumpet vann opp til hovedhusets første etasje og videre til etasjen over. På onkel Egils skisse av Kastanjebakken, gjengitt i Dagfinns hefte, kan man skimte en kum helt nede ved Sanatorieveien, som nok er den gamle brønnen.

Dette varte fram til arbeidet med den store vanntunnelen fra Maridalsvannet, kalt Grefsentunnelen, i perioden 1915-1918. Da skjedde det samme som da den nye flytogtunnelen i vår tid ble sprengt ut under Puttjern i Østmarka - vannet forsvant. Sprengningene (mineringen som Mary fortalte om) førte også til skader på fjøsmuren og fjøset ble revet. Dette var jo forholdsvis dramatisk, men resulterte i erstatning på kr. 8.000 og at gården fikk innlagt vann fra det nye drikkevannsanlegget.

- Storartet, sa Mary, og det var nok en stor forbedring.

Og det var ikke selvsagt at man hadde tilgang på kommunalt vann omkring 1900. Det hadde vært en lang kamp med mange interessenter. Akerselva var Kristianias første offentlige drikkevannskilde. I artikkelen Retten til vannet i Oslo byarkivs tidsskrift Tobias skriver Bård Alsvik og Gro Røde om dette - veldig interessant (for meg iallfall).

Øverst, dvs. i Nordmarka, drev baron Harald Wedel Jarlsberg med tømmerfløting. Da var det av og på med vannføringen, fra den ene dammen til den neste, som de skriver, avhengig av fløtningsmulighetene. Nedstrøms Maridalsvannet drev baronen og andre med sagbruk. Litt av det samme - vannet av og på. I tillegg sørget sagbrukene for at elva, og dermed byens drikkevann, ble forsynt med sagflis og annet treavfall. Det gikk ut over både driften av ledningene og kvaliteten på vannet. Det likte selvsagt heller ikke de som var avhengig av reint vann, f.eks. byens produsenter av brennevin og øl.

På toppen av dette kom en aldri så liten befolkningseksplosjon. Jeg har allerede skrevet litt om dette i forbindelse med svenskeinnvandringen (BOK I). Fra 1880 til 1900 økte Kristianias befolkning fra 100.000 til godt over 200.000. Man kan jo tenke seg hvilke utfordringer dette skapte, både for vannforsyning og avløp. Min gode kollega Haakon Thaulow skriver om striden omkring innføring av vannklosetter omkring 1900 (Tidsskriftet Vann 03, 2016). Skal ikke plage leseren med for mye om dette, bare ta med et sitat Haakon har med fra byens 1899-kommisjon: Bøttesystemet for oppsamling av toalettavfall er uegnet for større byer. Enhver by over en viss størrelse må transportere sitt avfall unna bebyggelsen. Introduksjon av WC i vår tid i større byer er bare et spørsmål om tid. WC la selvsagt et ytterligere press på vannforsyningen.

Jeg trodde først årsaken til at brønnvannet forsvant omkring 1915-1918 var en vannledning fra Maridalsvannet, slik Mary fortalte. Men det så en stund ut til å kunne være feil - vannledningen kom jo østfra, fra Nøklevann og Lutvann, via Rustadsaga, Sæter, Alna og gikk videre fra Grefsen over Akerselva (av alle ting!!) og mot det som den gang var Vestre Aker. Dette skrives det om i Oslo Byleksikon under Vann og avløp. Arbeidet med denne ledningen var ferdig i 1906, men deretter ble det bygd vannreservoar i Grefsenåsen. Så da var det kanskje det, trodde jeg? Men vi må tilbake til Marys forklaring, som også er gjengitt i boka Under åsen Langs elva fra historielaget; den råsprengte Grefsentunnelen stod ferdig i 1920 og ligger under bebygd område.

Konglungen

Før jeg introduserer Mons (BOK III), må jeg litt tilbake til Gustaf. Hans kone Kristina døde av kreft den 28. mai 1921, 60 år gammel, på samme dag som Mary fylte 23 år. Ikke lenge etter (24.1.1922) kunne man i Asker og Bærum Budstikke lese at det var utlyst ekteskap for snekkermester GA og frk. Signe Marie Lundstrøm fra Ludvika (se annonsen under), som han skal ha truffet på en reise i Sverige. 

Annonsen fra Asker og Bærum Budstikke i 1922. Her var han snekkermester, men i Norsk Kundgjørelsestidende en uke tidligere om det samme var han forhenværende snekkermester.

Et drøyt år seinere hadde Asker herredstyre behandlet og akseptert søknaden om konsesjon for brukene 56/63+64 på Konglungen, rett øst for Asker sentrum. Jeg fant 56/63, men ikke 64 på norgeskart.no. Under har jeg tegnet opp et areal på nesten 3,5 mål, som var den tomta med hus som Gustaf fikk konsesjon på. Det har med en liten snutt i sørøst, som jeg antar kan ha vært 56/64. Dette ble deres Drømbo (bildet) og Gustafs bursdag 13. august ble familiens samlingsdag der ute i drøyt 20 år. Drømbo ble solgt i 1954, det året jeg ble født. Jeg fant ingen salgsannonser, men det var temmelig sikkert den foretaksomme Georg Berthelsen han kjøpte eiendommen av. Georg hadde kjøpt Konglungen gård i 1920 og forsøkte å selge det ut igjen stykkevis og delt. Det er beskrevet i boka Konglungens historie fra 1988 av Berit Sagen Ramsfjell, utgitt av Konglungen Vel.

Konglungen; Drømbo er det nederste hvite huset på fotografiet fra 1952. Arealet av utsnittet under er nesten de 3,5 mål Gustaf fikk konsesjon på og omfatter br. 56/63 (ca 2/3 av det hele) og en snutt mot sør-øst jeg tipper kan ha vært 56/64. Litt av sjøen ses oppe til høyre.