Men mellom Norges høie den bæk fra Bleking fandt at skue i dens øie som kom fra Wermeland.
BOK I
INNHOLD
Sveriges Amerika
Vi har en litt firkantet oppfatning av hvordan utvandringen fra Norge skjedde på 1800-tallet, nemlig at den kun gikk i en retning - til Amerika, det forjettede land. Men vi vet også at ikke alle pakket Amerika-kofferten og flyttet med på det lasset. Østerdøler skubbet litt på samene og ryddet plass i Finnmark, gudbrandsdøler ble fiskere på Nordlandskysten og noen nordlendinger dro mot strømmen. Min farmors søsken havnet på Osterøya ved Bergen og i Nord-Gudbandsdalen (Sel/Otta). Den skarpe leser har nå allerede oppdaget en (iallfall geografisk) kopling mellom mine to slektsgreiner.
Utvandringen fra Norge er mye omtalt, mens innvandringen til Norge er lite kjent. For å forstå hvorfor min oldefar Gustaf Andersson og min oldemor Kristina havnet i Norge var jeg derfor nødt til å lese meg opp på vår nære, men ukjente historie. Denne historien, skulle det vise seg, er imidlertid godt kjent innenfor de fagkretser som er opptatt av migrasjon og migrasjonsteorier. Så da brenner vi løs.
For å ta teorien først: Med begrepet push and pull mener disse forskerne å ha en metode for å forstå hvorfor folk flytter vekk fra ett sted (push) og til et annet sted (pull). Sverige opplevde mye av det samme som vi i Norge i siste halvdel av 1800-tallet. Barneoverskuddet i de store barnekullene økte fordi helse og ernæring la grunnlag for det, oppdelingen av landbrukseiendommer klarte ikke å holde tritt med alle de som ville ha sin del og mange unge voksne kunne dermed ikke fortsette som bønder. Mange av de som prøvde opplevde at den åkerlappen de overtok var for liten til å fø en familie, og i tillegg var det nødsår i Sverige med dårlige avlinger.
Og hva var magneten? Jo, for eksempel Kristiania. Kristiania, som byen het fram til 1925, var Norges hovedstad i unionstiden med Sverige (1814-1905). Byen var dermed et naturlig kjerneområde for mange virksomheter, og det var herfra jernbaneutbyggingen skjøt fart. Eidsvollbanen ble påbegynt i 1854, og deretter ble det anlagt jernbane i alle retninger ut fra byen, sjekk den fascinerende animasjonen her: https://www.arcgis.com/home/webmap/viewer.html?webmap=87ae143056a84e34b596f27794f2f009
På samme tid skjøt industrialiseringen fart, og igjen var byen et kjerneområde for mange nye virksomheter. Det ble en voldsom økning i folketallet, en sjudobling i perioden 1855-1900. Mye av årsaken til veksten skyldtes svenskeinnvandringen. I årene 1866-1900 regner man med at hele 52.000 svensker vandret inn i Norge. Universitetet i Oslo mener at over 100.00 svensker innvandret til Norge i perioden 1850-1900. Så kan man jo sammenlikne det tallet med de 800.000 nordmenn som emigrerte, de fleste til Amerika, i perioden 1830-1920.
De aller fleste innvandrerne til Kristiania kom fra nærområdet, dvs. landskapene Värmland, Dalsland og nordre deler av Bohuslän, se kartet under. For mange ble Norge et alternativ til utvandring til Amerika, og Norge ble kalt svenskenes fattig-Amerika. Det var for det meste fattigfolk fra den svenske landsbygda som kom over grensa. Men mange stoppet i de nye vekstområdene Halden, Fredrikstad og Sarpsborg. Her var det sterk vekst i skogbruk og treforedling, og i Halden var det på et tidspunkt 30 % av befolkningen som hadde fødested Sverige.
De 25 svenske landskap, med Värmland i svakt gul farge og Blekinge der nede i sør
Mange av svenskene kom over grensa om våren for å arbeide, men dro hemmat om høsten. Ikke rart de ble kalt grågjess. De ble for så vidt kalt mye annet også, etterhvert som de gode tidene tok sutt, men de betegnelsene hadde en langt mer negativ klang, så det skal ikke jeg, som jo er kvart svensk, gjenta her. Det skal her også legges til at migrasjon var enkelt rent formelt på denne tida - passtvangen ble opphevet i 1860, og det var ingen spesielle restriksjoner. Men fattigkassa var det mange som stiftet bekjentskap med. Etter fem år i Norge hadde man hjemstavnsrett og krav på understøttelse.
Magneten Arendal
Og mange dro tvers over til Sørlandskysten. Som man kanskje vet, var også Arendalsområdet en magnet på denne tida, Nord-Europas viktigste havn, og med en enorm skipsbygging fra midt på 1800-tallet og fram til 1880-årene. Skipsbyggingen hadde sine toppår i perioden 1871-1875, og da ble det bygget 250 skip langs kysten av Nedenes i følge Gaute Molaug.
Jeg bodde lenge på Natvig i Arendal, og hadde Svenskehagen som nærmeste nabo. Her bodde det mange svensker som jobbet på skipftsverftet i Natvigstrømmen og sikkert andre steder i nærheten. Verftet hadde gjerne omkring 30 i arbeid, og i perioden 1856 til 1875 ble det sjøsatt 15 seilskuter herfra. Mange av skipene var store tremastere, f.eks. barken Natvig på 461 tonn, bygd i 1875, se bildet. Man kan forundre seg over hvordan så store skip klarte å komme seg fra verftet oppe i elva og ut i åpent farvann. Verftet ble utkonkurrert av seilskuter i stål og dampskip og ble nedlagt i 1876, dvs. i god tid før Arendalskrakket.
For i 1886 var det slutt for byens blomstringstid, det gikk hull på verkebyllen, kan man kanskje si, for banksjef og skipsreder Axel Nicolai Herlofson. Han hadde i høyeste grad trengt en kontrollkomite som kunne plukket av ham hans verste unoter. Da det hele gikk over styr, gikk det skikkelig utfor stupet. Og dermed røk hele Arendal på tidenes smell, kanskje et forvarsel om det som skulle skje i hovedstaden bare 13 år seinere.
Barken Natvig (bygd ved Natvigverven i 1875, 461 brt, 134 fot lang), her ved havn i Le Havre.
Nøden i vestlige deler av Agder var imidlertid om mulig enda større enn i Sverige. Barn av vanskeligstilte egder i vest ble sendt ut på det som er kalt barnevandringer. Store flokker av unger helt ned til 7-8-årsalderen gikk til fots for å søke arbeid på storgårdene lenger øst om sommeren. Turene var ofte 15-20 mil og på tvers av dalførene som går nord-sør. Foreldrene hadde ikke mat nok til å kunne ha dem hjemme. Dette pågikk fra omkring 1830 og helt fram til 1910. Svært mange utvandret etterhvert til Amerika.
To veier til Kristiania
Så Kristina befant seg midt i flyttestrømmen fra de svenske landskapene i øst, mens Gustaf hadde en mer uvanlig reiserute helt fra Blekinge.
Blekinge ligger rett øst for nordre del av Skåne, dvs. temmelig langt sør i Sverige, og har en lang kystlinje mot Østersjøen. Ut fra det jeg har lest, ser det ut til at fattigfolk i stor grad kom fra Kristianias mer eller mindre naturlige oppland, som inkluderte østlandsområdene og de omtalte landskapene i Sverige, mens mer ressurssterke folk kom fra områder som lå lenger unna. Det er kanskje grunn til å anta at Gustaf hadde en utdannelse som tømrer eller liknende med seg på flyttelasset, siden han jo ble byggmester i Norge. Men hvorfor Gustaf kom til Kristiania og ikke f.eks. København, det vet vi vel ikke.
I onkel Dagfinns utmerkede hefte basert på moren Marys liv står det at de begge kom til Norge i 1878/79, og siden de begge var født i 1861, skulle de da være 17-18 år gamle da de kom. Men det stemmer ikke, for Kristina dro ikke til Kristiania før den 27.8.1881, og var nesten 20,5 år gammel da. Det står det i boka Grums AI 26 for årene 1881-1885, se utsnittet under. Og Gustaf dro først over i mai 1882, dvs. nesten ett år etter. Så han ventet nok ikke lenge før han fikk Kristina "at skue" (se under), siden de giftet seg i Kristiania den 13.10.1883.
Utsnittet fra Husforhørsboken Grums AI 26, for årene 1881-1885 (øverst) som viser at Kristina flyttet til Kristiania den 27.8.1881. Og utsnitt fra Migrasjonsregisteret for Blekinge som viser at Gustaf dro til Kristiania den 19.5.1882.
Om Gustaf og Kristina allerede var blitt kjent i Sverige eller om de møttes for første gang i Norge, lurte jeg litt på. Helt til jeg gikk gjennom ting søster Gunhild og jeg tok vare på etter at mor hadde flyttet til Grefsenhjemmet. Og hva fant jeg der? Jo, Gustafs flotte dikt til sin frue på deres sølvbryllupsdag i 1908. Har gjengitt hele opuset litt seinere, men her er en smakebit:
"Men mellom Norges høie/den bæk fra Bleking fandt/at skue i dens øie/som kom fra Wermeland."
Jeg var heldig og fikk treff i Digitalarkivet på begge to og deres eldste datter Ruth fra folketellingen i 1885 i Kristiania. Ruth ble født i februar samme år, hadde fått navn og rakk akkurat å bli registrert til folketellingen helt i slutten av året. Den lille familien, to voksne på 24 og en nyfødt datter, bodde i Markveien 31, som er rett nedenfor Birkelunden og Foss gymnas (mitt gymnas) på Grünerløkka. Allerede her var de skrevet inn som Gustav og Kristine Anderson i tråd med den fornorskningen av det svenske som fant sted på denne tida. Kan imidlertid også være at skriveren skrev det han hørte og gjettet på skrivemåten. Gustaf var snekker på denne tida. Snekkersvennen Lars Anderson, født 1859, dvs. to år eldre enn Gustaf, er også nevnt i oversikten fra Markveien 31. Det er ikke helt usannsynlig at det er familie - to fettere kanskje, som dro fra Blekinge sammen? Iallfall sannsynlig at han jobbet med Gustaf.
Her må jeg bare smette inn med en liten hilsen til Digitalarkivet. De har scannet originaldokumentet med den sirlige håndskriften som noterte ned alle opplysninger på standardskjemaet ved folketellingen. Her har man trolig stått på rekke og rad og gitt opplysninger om navn, fødselsår og herkomst. Om svenskene bevisst brukte fornorskning eller om den norske notariusen rett og slett skrev navnene med norske former, er usikkert. Før navneloven kom i 1923, kunne faktisk den som skrev ofte selv bestemme hvordan navnet skulle noteres, alt etter om det var formaliteter eller andre omstendigheter knyttet til nedtegnelsen. I og med at Andersson-navnet har hengt ved familien etter 1923, da alle måtte ha et fast slektsnavn, er det grunn til å tro at navnsettingen ved folketellingen ble slik den som telte ville ha det eller oppfattet det. Men faktum er iallafall at alle slike dokumenter er gjort søkbare - stor takk!!
Skredderen Anders Jonsson
Før vi tar opp forfølgelsen av Gustaf og Kristina i Kristiania, må jeg inn med noe hyggelig som skjedde i mars 2018, dvs et par år etter at en del av denne historien ble nedskrevet. Jeg hadde hele tida vært pro-bruker i slektsnettstedet geni.com, men et temmelig passivt medlem kan man si. Nå og da dalte det ned tree matches, record matches og smart matches mellom mine slektninger og personer der ute som geni syntes matchet og der geni mente å ha enda flere opplysninger. Men det var stort sett bom, med feil koplinger i fødselsdato eller navn. Men så skjedde dette:
Kristina Andersson het først Kristina Andersdotter, og hennes foreldre og fødested dukket opp på min iPhone. Så både Kristina og Gustafs far het Anders, men hvem var de egentlig?
Der (på geni.com) fant jeg også en ny kompis, nemlig Bo-Arne Östborg, som hadde lagt inn opplysningene om Kristinas foreldre. Jeg kontaktet ham for å høre om han hadde opplysninger om slekta videre bakover, men det hadde han ikke. Men det han hadde var tid, omsorg for en stakkars nordbagge og kunnskap om slektsgranskning. Så etter to dager hadde han sporet opp riktig fødselsdato for moren til Kristina, hva moren hadde holdt på med i Karlstad før hun giftet seg med min tippoldefar Anders (blitt mor til Johanna med NN), og plutselig var vi tilbake til omkring 1700, til mine 4*tippoldeforeldre. Stor takk til Bo!
Jeg ble vel litt gira, som man sier, og meldte meg inn i MyHeritage også for å få bedre tilgang på kildematerialet (kirkebøker bl.a.). Og her lå da Kristinas familie, godt dokumentert i kirkeboka for Grums, se under, fra perioden omkring 1865. Familien bodde på Kärrmyra og bestod av faren Anders Jonsson (født 27.7.1824), som kom fra Borgvik, moren Britta Maja Andersdotter (27.9.1816), som kom fra Värmskog, halvsøsteren Johanna (født 16.3.1842 i Karlstad), broren Johannes (18.12.1847) og søstrene Anna Maja (12.5.1854) og Clara Sophia (12.8.1857). Og så Kristina da (14.3.1861).
Kirkeboka fra Grums for 1861-1865 med Anders Jonsson og familien.
Så her har vi for første gang en full oversikt over skredderen Anders og hans familie. På nettstedet hitta.se kan man klikke inn Kärrmyra i Grums, og havner da temmelig nær det som må være ytterpunktet for et bærekraftig hjem hvis inntekten skal komme fra det jorda kan gi. For her var det nok mer kjerr og myr enn god dyrkingsmark og godt beite. Jeg vet dette med sikkerhet, for jeg dro innom der på tur til Stockholm i 2022. Etter tre forsøk til og fra Karlstad på å komme i kontakt med noen som kunne fortelle, traff jeg Urban Uggla. Det skulle vise seg at det huset han bodde i var bygd i 1867, trolig av min tippoldefar Anders Jonsson, se bildet under. Elvy Hansson i Hembygdsforeningen undersøkte saken og sendte bildet (utklipp fra Gods och gårdar), som også viser at daværende eiere (på 1930-tallet) ikke er i vår familie. Det hadde vært hester, kyr, svin og høns på gården tidligere, sikkert noe større besetning etter at den store låven ble bygd i 1906. Urban fortalte at den var bygd av slagg (var det vel) fra masovnene (jernutvinning) i Borgvik, der også Anders kom fra.
Det står i teksten til huset at slekten (dvs zetterlundene) overtok i 1905, men Anders J gikk bort i 1888. Hvem som eide og drev gården i mellomtida vet jeg ikke.
Utdrag fra Gods och gårdar for Grums. Takk til Elvy for bildet.
Men Anders skal altså ha vært skredder, og spørsmålet er om han også var torpare, med de forpliktelser det førte med seg. Kanskje han leverte skreddertjenester og annet arbeid, og så hadde de kanskje ei ku, noen høner og en gris. På den annen side flyttet ungene ut en etter en, og drøye 3 år etter at mor Britta Maja døde (i mars 1878) flyttet også Kristina (den 27.8.1881). Men i kirkeboka står det Æg foran navnet hans, og det betyr at han var hemmans-ægare, eier av gården han bodde på.
Om Anders ikke var torpare gjorde han iallfall som torpare; han giftet seg temmelig raskt etter Britta Majas død i 1878. Torparen var den yrkesgruppen i Sverige som giftet seg raskest etter å ha blitt enkemann, rett og slett for å klare å oppfylle sin plikt som arrendator (en husmann med avtalte plikter/leveranser på modergården). Han rakk iallfall å gifte seg med Emilia Jonasdotter (født 21.8.1850) i 1879 før hun døde allerede den 3.3.1881, bare 30 år gammel. De rakk også å få en sønn (Jakob, 18.6.1879-6.3.1958), som jo da mistet sin mor under to år gammel, men han ble skredder som sin far. Så der fikk Kristina også en halvbror.
Anders Jonsson og tippoldemor Britta Maja Andersdotter fikk 5 barn, men Lars Daniel (født 29.10.1850) døde i 1858 og ble bare 7-8 år gammel. Alle ungene ble altså født før de flyttet til det nye huset i Kärrmyra. Eldstemann Johannes, som vi skal følge litt nærmere seinere, og Lars Daniel ble antakelig født mens familien bodde på Bråten, Grums. Det kan være en liten plass bare 500 meter øst for Kärrmyra. Men det finnes også et litt større Bråten i Värmskog, 10 kilometer lenger nord. Og i kirkeboka står det Värmskog som fødested, så da er det sikkert der. Trolig omkring 1853 flyttet de så til Kärrmyra, der resten av ungene ble født i følge flere kilder, Spørsmålet jeg ikke har noe svar på er hvor dette kan ha vært, siden huset på bildet ikke ble bygd før i 1867. Nærmeste nabo er et tidligere soldattorp, som man passerer rett før man er framme ved Urban Ugglas hus.
Agronomen
Kristinas storebror Johannes utdannet seg til agronom og flyttet til Øyestad (Arendal) i Norge i 1875. Iallfall sa han at han hadde vært bosatt i Norge i 15 år da han ble spurt under folketellingen i 1891. Så han fulgte den strømmen av svensker som 1) ikke dro til Amerika (1 mill. gjorde det mellom 1850 og 1900), 2) ikke dro til Kristiania, men 3) dro til vekstområdet Arendal. Det gikk frakteskuter med svenske innvandrere direkte fra Båhuslenkysten til Arendal på denne tida. I 1870 kom det 16 slike skuter til byen, og fram til 1889 er det i tollbøkene registrert 187 båtlaster med utflyttere fra Bohuslen til Arendal. Dette i følge avdøde statsarkivar Kjell J. Bråstad, som skrev om svensk innvandring til Arendalsområdet i tidsskriftet Aust-Agder-arv i år 2000. I 1875 var det bosatt 1440 svensker i gamle Aust-Agder. Johannes må ha vært en av dem, men jeg har ikke funnet ham i folketellingen samme år.
Johannes sine barn var da min mormors fettere og kusiner og deres barnebarn er mine firmenninger (felles tippoldeforeldre). Han fanget min interesse fordi han flyttet til Arendal (som meg) og dessuten bosatte seg på Bjorbekk, bare to kilometer fra der jeg bor. Iallfall bodde han der ved folketellingen i 1891 med sin frue Aslaug (født 15.4.1858) fra Hornnes ved Evje. Huset de bodde i fram til omkring 1900 het Nordli. I følge boka Gamle gårder i Øyestad, Bind 3, ble huset flyttet fra gården Seldal like ved Bjorbekk i 1890. Seldal ble på denne tida eid av den foretaksomme lensmannen Julius Cæsar Lobes i Øiestad herred. Han tilbød huset som lokale for herredsstyret, og det ble det brukt som i noen tiår, inntil det ble overtatt av Øiestad Sparebank (bildet). Men Johannes og familien har oppgitt det som sitt bosted også da sønnen Adalbert ble født i april i 1898. Huset ble revet på 1970-tallet. På bildene under ser vi huset rett ved nåværende veikryss på Bjorbekk i Arendal.
Øverste bilde er tatt fra Bjorbekk kirke av fotograf P.M. Dannevig i Arendal, kanskje en gang på 1960-tallet (funnet på historielagets facebook-side), mens nederste bilde er tatt av Georg Kjellerød (fra Østfold fylkes billedarkiv). Damen holder nok både sin egen og fotografens sykkel.
Lensmann Lobes eide blant annet gården Asdal, og bodde (og levde) som en småkonge på bruket Aas. Han ble lensmann i 1856, kjøpte Aas i 1860, og deretter brukene Bjorbekk og Seldal i 1870 og 1872. Han hadde 40 kuer på båsen og 12 hester, så han trengte åpenbart litt avlastning. Lobes hadde åpenbart også trengt en kontrollkomite, slik som den tidligere omtalte Herlofsson i Arendal. Han gjorde store underslag og var et råskinn mot bøndene i bygda. For dette fikk han fem års straffearbeid og måtte sone på Akershus festning. Han gikk konkurs omtrent på samme tid som det sprakk for Arendal Privatbank og Herlofson, og forsåvidt hele Arendal. Aas ble solgt på tvangsauksjon i 1888 og han mistet lensmannstittelen.
Siden Johannes med familie bodde i huset Nordli ett år etter at Lobes flyttet det, tenkte jeg han tjenestegjorde for Lobes. Huset Nordli hadde vært våningshus på Seldal før det ble flyttet, men jeg fant ut at Johannes bodde på Fjellsted i 1888. Dette bruket solgte lensmann Lobes i 1879 til han som skulle bli lensmann etter Lobes i 1886, nemlig Gunder M. Gundersen. Lite visste han vel i 1879 om dette sammentreffet. Fjellsted ligger rett i nærheten av Nordli, og ble seinere solgt til kommunen som prestegård.
Og da må jeg ta med en temmelig dramatisk (særlig for Lobes) annonse (auksjonsplakat, som det står) fra Vestlandske Tidende den 24.9.1887, se under. Her er det konstituert lensmann GM Gundersen som etter forlangende av Overrettssakfører Kløcker og på vegne av Sorenskriveren annonserer auksjon over sin avsatte kollega Lobes sine eiendeler. Auksjonen skal avholdes på Aas over sølvtøy, møbler, dekketøy, sengeklær, kjøre- og gårdsredskaper, hester og kyr, samt avlingen fra samme år på alle hans eiendommer. Underskriveren bor da på Fjellsted, trolig også Johannes.
Annonsen fra Vestlandske Tidende for 24.9.1887.
Jeg gikk tilbake i kirkebøkene, for der står det hvor foreldrene bor ved dåpen (og begravelsen) av sine barn. Og da fant jeg datteren Britta Maria, som ikke var datter Britta Maria født 1889 (seinere BM Sjursen). Nei, dette var BM født ca. februar 1882, deres førstefødte. Og hvor fant jeg henne? Jo, i oversikten over begravelser. Agronombarn (som det stod) BM Kjellberg døde av skarlagensfeber 24.11.1885, da hun var 3 og 9/12 år. Da bodde de på Aas. Og da Anders ble født tre uker seinere (16.12.1885), og så døpt, bodde de også på Aas. Antar derfor at Johannes jobbet for lensmannen på denne tida. Men antar også at det ble slutt allerede året etter da alt sprakk for Lobes. Har ikke funnet dåpsopplysninger for Olaf (født 21.2.1884) og Hugo (født 1.10.1887) - kunne selvsagt ha kastet litt mer lys over det hele. Så de kan ha bodd på Fjellsted fra 1886, altså der den nye lensmannen (Gundersen) holdt til.
Så da har vi kartlagt Bjorbekk-tilværelsen til Johannes og familien, se kartet under.
Bjorbekk-tilværelsen til Johannes; gården Aas (nå Ås) nederst, Nordli sør for veikrysset i midten og Fjellsted. Bjorbekk kirke ses oppe til venstre (ved 3536). Vår nærbutikk er i det brunfargede komplekset vest for Bausplass.
Jeg gikk også tilbake til husforhørsprotokollen for Grums for perioden 1881-1885 (AI 26). Der finner vi familien i Kärrmyra, og både Johannes og hans hustru Aslaug er oppført. De ble forlovet den 24.1.1881. Her kommer det fram at de først flyttet hit fra Øiestad den 7.1.1882, giftet seg 28.1.1882 og så flyttet tilbake til Øiestad 28.2.1882. De rakk altså akkurat å gifte seg før Britta Maria (deres første) kom til verden. Og kanskje (eller kanskje ikke) rakk de å flytte tilbake til Øiestad før fødselen, men det må ha vært litt dramatisk.
Hva som har skjedd før dette er temmelig uklart. Mulig Johannes har bodd eller iallfall arbeidet på Aas helt fra 1875, truffet sin Aslaug, kanskje bodd med henne vinterstid i Grums og vært grågås (pendlet vår og høst). Men med den nitidige dokumentasjonen på folks bevegelser i Sverige på denne tida (se under), ville jeg nok funnet noe om dette, og det fant jeg ikke.
Etter å ha skrevet dette, skaffet jeg meg tilgang på alle husforhørsprotokoller i Sverige gjennom det svenske Arkiv Digital. Og da kan vi følge enkeltpersoners bevegelser, slik jeg gjorde for Johannes. Protokollene er delt inn i 5-årsperioder, og alt av flyttinger, giftemål og dødsfall innenfor periodene er notert. De er også delt inn etter sogn, f.eks. Grums sokn, og deretter de enkelte gårdsbruk, f.eks. Kärrmyra. Så er de enkelte familiegruppene listet opp. En ting som slo meg var alle de folkene som bodde overalt på denne landsbygda. På Kärrmyra fant jeg fire gårdsbruk med hver sin familie og en drøss med piger og drenger, ca. 15 ialt. Så det var trangt om plassen. I dagens Kärrmyra er det to bruk og kanskje 6-7 personer totalt.
En annen ting (før vi kommer på sporet av Johannes igjen) er all flyttingen. Ungene ble sendt av gårde i 15-16-årsalderen, og det vrimlet av piger og drenger på gårdsbrukene. Johannes ble sendt til nabogården søndre Flokerud da han var 16. Det kan se ut som han var der i åtte år, for han flyttet tilbake til Kärrmyra i 1871. Og så bar det videre til Flokerudtorp i 1872. Har sett lite til tittelen torpare i Grums, men dette torpet var nærmeste nabo.
Ved folketellingen i Norge i 1890 oppgir Johannes at han har vært jordarbeider i Norge i 15 år, dvs. omtrent hele tida. Så da var han vel agronom da han kom til Norge, tenkte jeg. Han var tross alt 28 år i 1875. Etter et (nok et) søk på nettet fant jeg ut at Johannes ble født samme år som den første landbruksskolen i Värmland ble startet. Og denne skolen, Landstingets lantbruksskola, ble flyttet til Gårdsjø i Gillberga socken i 1851. Dette er bare 10 km sørvest for Kärrmyra. Skolen ble opprettet av länets hushållningsselskap, som arbeidet for utvikling på landsbygda, og ga en 2-årig utdannelse til datidas agronom. Tenkte at han gikk her, jeg.
Og med tilgangen i Arkiv Digital fant jeg at Johannes flyttet til Gillberga den 7.10.1873. Og ganske riktig - der var eleven Johannes i Gårdsjø. Allerede da hadde han tatt navnet Kjellberg, og er oppført som J. Andersson Kjellberg. Og her stod det at han flyttet til Arendal i Norig den 15.10.1875. At det stod Arendal og ikke Øiestad, kan nok bety at han hadde siktet seg inn på båttransporten fra Båhuslänkysten direkte til Arendal, som allerede beskrevet.
Et litt interessant poeng som ble nevnt i mine kilder er at bondestanden i Sverige hadde motsatt seg denne typen utdannelse i mange år. Man mente at fedres og bestefedres måte var den optimale og at det viktigste var å lære seg dette. Det passet seg dessuten dårlig å være borte fra gården, med alt det arbeidet som måtte gjøres. Men da folkehøyskolene i Sverige ble startet i 1868 inkluderte mange jordbruksutdanning i sitt tilbud. Så en landbruksskole i nærområdet på denne tida kan ha vært en interessant mulighet for Johannes, men han dro altså til Norge for å få arbeid.
Agronom Kjellberg var nok opptatt av utvikling i landbruket, og han var med å stifte landboforeningen i Øiestad i november 1890, der han ble "valgt" (se under) inn i styret. Dette var en forløper for dagens bondelag, og hensikten var å styrke landbruket i sognet med informasjon og kunnskap. Foreningen kjøpte dessuten inn frø, gjødsel og annet til rimeligere priser. Flere av møtene ble holdt i huset Nordli, så da var det kort vei for Johannes.
Jeg tenkte også at Johannes hadde en kompetanse som kanskje var etterspurt, for hvordan var det egentlig med landbruksutdanningen i Norge? Og hva skjedde innenfor landbruket i Arendalsområdet etter krakket? Jo (fant jeg ut), det var slik at et spedt forsøk på utdanning ble gitt på Nes Verk i Holt (Tvedestrand) en tiårsperiode omkring 1850. Men det ble nedlagt på grunn av manglende satsing (og interesse). Ikke før i 1896 kom de første reelle landbruksskolene i Agder; en i Holt, en i Setesdal og en i Fjære. Så da var det altså ingen tilsvarende utdanning, og det første tilbudet var kun et ni måneders teorikurs.
Den siste skolen ble lagt til gården Bjørnetrø ved innsjøen Temse, omtrent en mil fra der Johannes bodde (og fra der jeg bor). Her er det fint å sykle på den gamle postveien og flotte villbringebær, Denne gården har vi alltid kalt "gården vår", for den ligger så fint i sørhellinga ned mot vannet. Den store driftsbygningen som Anne Tone Aanby har bilde av i sitt opus om Håbbestad krets i Bygdebok for Fjære er revet, men deler av grunnmuren er der fortsatt. Ny skolebygning ble oppført etter fem år, men ble flyttet til Eide da utdannelsen etterhvert ble samlet i Holt.
Må også ta med et annet sidespor, men som jo kan kaste litt lys over situasjonen til vår mann. Bøndene ved Temse leverte tømmer til skipsbyggerne langs Nedeneskysten. I følge sjøfartsloven fra 1860 var det slik at hvert enkelt skip som ble bygget var et rederi, og alle som hadde part var å betrakte som redere. Og hva fikk bøndene i bytte for tømmeret? Jo, part i skipet, og dermed en ny inntektskilde. Johnny Østreim skriver om dette i sin masteroppgave ved UiA og i en artikkel utgitt av Kuben i Arendal i 2019. Så ganske forskjellig fra situasjonen til skogeiere innenfor sirkumferensen til jernverkene på 16-1700-tallet. De var pliktige til å levere setteved til masovnene til en "rimelig" pris, dvs. lavere enn de ellers kunne ha oppnådd. Og ikke rart det var mye fokus mot skipsbygging og sjøfart - mange bønder var jo selv skippere eller arbeidet på vervene.
Både Anne Tone og Johnny betegner disse bøndene som rederbønder. Det var opp til 40 av dem i innlandskommunen Froland i følge sistnevnte. Når skogene ble avvirket ute ved kysten, fant man redere langt innover på landsbygda, for der var det fortsatt tømmer å levere. Eksempelvis var halvparten av partene i barken Bjørnetraa (bygget 1867) eid av bønder i Froland. Torjus Bjørnetrø (født 1821) på "gården vår" var også partseier, og skipet er trolig oppkalt etter gården eller slekta.
Dette er jo en interessant parallell til fiskerbøndene i nord, som jeg skriver om i hindslekt.com. I begge tilfellene er bønder siste stavelse, som betyr at bonde var hovedbeskjeftigelse og fisk eller skip noe attåt, men som likevel var del av livsgrunnlaget. Men i motsetning til fisken, så forsvant grunnlaget for redervirksomhet etter krakket i Arendal. Anne Tone skriver at det var begynnelsen på økt oppmerksomhet for utvikling i landbruket - bøndene vendte nesa tilbake til den ofte litt forsømte gårdsdriften. Og det er i lys av det de nye skolene dukket opp.
Ut fra dette kan vi nok si at Johannes var ettertraktet med sin agronomutdannelse, og kanskje grunnen til at det var arbeid å få hos den ambisiøse lensmann Lobes. Og kanskje også grunnen til at han ble med i styret for landbolaget i 1890. For etter litt finlesing i den gotiske avisteksten der dette er omtalt, har han jo ikke fått noen stemmer, så han ble ikke stemt på, slik som de andre. Interessant dette; svenskene var ikke like populære når arbeidsledigheten økte på etter krakket, mens Johannes med sin agronomutdannelse passet perfekt med den økte satsingen på landbruket.
Etter Arendalskrakket i 1886 og nedgangen for skipsbygging og annen virksomhet, stoppet alt opp og det ble en voldsom arbeidsledighet og økt misnøye i Arendalsområdet. Arbeiderforeningen Samholdsbevegelsen stiftet i 1887 Det norske Arbeiderparti borte på Ormetjern (3 km herfra). Og hva står det i punkt 8 i programmet? Jo:
- "Forhindring af Indvandring af fremmede Arbeidere"
Det kan jo da ha vært fristende å flytte til Kristiania, slik som søsteren Kristina hadde gjort i 1881. Han tok iallfall med seg kone og 7 barn og flyttet inn til hovedstaden, kanskje tidlig i 1900 (trodde jeg, se mer om dette i BOK II). Stakkars lille Molly Friedeborg (het hun, så vidt jeg kunne tyde klokkerboken for Øiestad), født 22.1.1892, ble ikke med. Hun døde av hjernebetennelse allerede i februar 1897, og ble begravet ved Bjorbekk kirke, der hun også ble døpt. Jeg fant seinere også dødsannonsen hennes i Vestlandske Tidende, se under. Så de mistet to barn mens de bodde på Bjorbekk.
Ved folketellingen i 1900 befinner familien seg på Vinderen gård, og i huset.... Nordli (gnr, bnr. 39/1). Jepp, intet mindre. De bor her, men flyttet muligens inn i nytt hus (39/46 Nordli) etterhvert. Trodde jeg lenge. Jeg trodde også at det var et tilfeldig sammentreff at det var Nordli her også. Helt inntil jeg fant søkemuligheten til Nasjonalbiblioteket og kunne spore opp søster Kristinas mann (Gustaf, min oldefar) sine anliggender.
For Bygmester Gustaf Andersson annonserte i Aftenposten den 4.4.1900 at det var leiligheter til leie i villa "Nordli", se under. Her var det to etasjer (I og II), kvist og også pigekammer, som seg hør og bør. Så han bygde trolig denne villaen for sin kones bror og familie, samt at han sikret seg leieinntekter også fra andre beboere. En kritisk periode dette pga krakket året før, og Gustaf må ha solgt huset temmelig raskt etter at det ble bygd. I 1903 er det iallfall en annen eier som skal selge det for halv branntakst. Det er seks leiligheter, fjøs. stall og have, og var sikkert ideelt for agronomen.
Annonse den 4.4.1900 for utleie i villa "Nordli".
Det går også fram av annonsen at dette lå ved Gaustad stasjon på Holmenkollbanen. Så det lå under Vinderen gård, og ble etterhvert skilt ut med eget bruksnummer, men hadde foreløpig ingen gateadresse. Ved folketellingen i 1910 er det to Nordlier; Villa Nordli med brn. 46 og Villa Nordli af Vinderen med brn. 47. I den første, der Kjellbergs bodde, var det sju seksjoner, i den andre var det seks. Usikker på om de to brn betyr at Gustaf bygde to hus.
Dette ble jo villastrøket Hansen-byen på denne tida, og dermed mer urbant. Skolen gikk ungene på annenhver dag, mens i byen var det daglig skolegang. Dette skulle endre seg etterhvert som slike landlige områder ble oppslukt av det urbane.
År 1900 var Johannes arbeidsvognmann, som vil si at han kjørte rundt med diverse varer med hester og vogn. Det var ikke biler ennå, men de overtok etterhvert. De som hadde tilsvarende utstyr (og gode seter får vi håpe), men drev med persontransport (datidas taxi), ble kaldt stadsvognmenn. Vognmenn måtte ha kommunal bevilgning.
Ved denne folketellingen bodde det også en annen Kjellberg her, nemlig Carl Hjalmar (født 26.6.1874 i Borgvik, Grums). Har ikke klart å knytte ham til familien, men det viste seg at han var kontorist hos min oldefar byggmester Gustaf Andersson i Kristiania. Så da var det en kopling likevel. Kort tid etter at de var telt, tok imidlertid CH med seg sin frue Anna Kristina og unger og emigrerte til Amerika (Minneapolis), slik en million svensker hadde gjort allerede.
I 1910 var Johannes kvegholder, mens kona jobbet i fjøset, begge muligens knyttet til Vinderen gård, men det var altså både fjøs og stall i villa Nordli. Han gikk bort i 1917, mens Aslaug bodde i Nordli fram til sin død i 1929.
Så man kan jo tenke seg at det var stas med familien (søster Kristina) på Lysaker og deretter Grefsen (fra 1910), mer om det i Bok II. Nordli finnes ikke mer. Huset lå der Slemdalsveien i dag krysser Ring 3 (Store Ringvei), og fikk seinere gateadressen Slemdalsveien 85. En rørlegger som holdt til her i 1934, kalte forøvrig huset for Villa Vali, uten at jeg vet hvorfor.
Men hvem leier ut tre værelser i Slemdalsveien 85 i 1934? Jo, Andersson. Så han må ha kjøpt villaen tilbake på et tidspunkt. Og hvem bor der i 1948? Jo, Butikksjef Adalbert Kjellberg (24.4.1898-1965), sønn av Johannes og Aslaug. At han bodde der går fram av en melding til Handelsregisteret om drift av sportsbutikken Aubert, Kjellberg A/S. Ikke tilfeldig med sportsbutikk for Adalbert, se under. Men i 1964 er det fru Ruth Larssen som selger eiendommen til Oslo kommune for 250.000, så da var den tydeligvis ikke på byggmesterens hender lenger. Og i 1969 søker kommunen etter rivningsfolk for samme, se annonsen. Så da lå den nok i veien for veien, sukk....
Det må her også nevnes at familien Johannes og Aslaug Kjellberg med sønner var svært aktive på vinteridretts-arenaen. Far og sønn Olaf var med og danne Vestre Aker Skiklubb, på initiativ av blant andre Olaf, og de satt begge i styret. Agronomen var bakkesjef i Vinderenkneika, og kunne ha ansvaret for opp mot 100 unge hoppere. Forpleiningen til fru Aslaug gikk det dessuten frasagn om. Og når startstedet for rennene var Gaustad og sønnen Olaf sørget for garderobe og smørebu i Villa Nordli, var de helt sentrale både som arrangører og deltakere. Åtteåringen Adalbert vant 1. premie ved det første hopprennet i 1907, og den fremragende hopperen (som han ble omtalt som) deltok også i jubileumshopprennet (KM i Vettakollen) 25 år etter. Også Peder (1.8.1902-12.10.1975) deltok i renn, og var i tillegg en habil bokser (OL-deltaker i 1920), se omtalen av begge fra oversikten over norske vintersportsutøvere under. Den største av dem alle i dette miljøet var imidlertid skikongen Lauritz Bergendahl fra Sørkedalen.
Utklipp fra oversikten over norske skiløpere. Kilde: Norske skiløpere; Østlandet sør. Erling Ranheim 1956.
Artig dette, for jeg hoppet i Skaukollen og skriver om hoppbakkene der jeg selv vokste opp på Oslos østkant i hindslekt.com, BOK III. Fetter Haakon Hartvedt (også han, som jeg, Kristinas oldebarn) var dessuten blant landets beste hoppere i sin ungdom. Og som agronomen har han vært rennleder, i 2022 for junior-NM på Notodden.
Jeg har ikke funnet ut av hvor navnet Kjellberg kom fra, men han hadde det med seg fra Sverige. Navnedannelse var uregulert på denne tida, du het vel det du oppga til den som spurte. Det kan tenkes at han ville skille seg ut fra (alle) de andre Andersson-ene, og kanskje greit å hete noe litt mindre svensk for å gli inn i det norske etterhvert. Det står Kjellberg på begge to i dødsannonsen for Molly fra 1897. Noe har iallfall skjedd, for på Kristinas gravstein på Grefsen kirkegård står det at hun var født Kjellberg.
Torparen Anders Svensson
Jeg ble så oppmuntret av alle disse nye opplysningene om slekta at jeg tenkte som så: Får vi kontroll på Kristinas familie og slekt skal vi jammen gjøre et nytt forsøk med Gustaf også. Mulig andre har gått opp stien allerede, tenkte jeg også, og det var det. Kommer tilbake til saken.
For problemet med navnet hans er at det ikke er/var helt uvanlig, og Anders og Anders sønner (og døtre, som vi nettopp så) var overalt på denne tida. Så jeg måtte finne på noe annet. Og var det ikke egentlig slektsgranskning jeg holdt på med? Hvorfor ikke Blekinge släktforskarförening? Jo da, og mottakeren av min e-post Suzanne «skickade min förfrågan vidare», og sent samme kveld kom det e-post fra Katarina Möller. «Nu har jag funnit din oldefar i Blekinge i vårt migrasjonsregister:». Og inn suste en kopi av kirkeboka, se under, med hele familien til torparen Anders Svensson, hans hustru Kajsa og deres bosted. Katarina la også inn alle de nye opplysningene i registeret (se utsnittet over; To veier til Kristiania), og her er linken:
https://www.blekingesf.se/migrationsregistret/getperson.php?personID=I21098&tree=migrationsregistret
Kirkeboka fra Rödeby med Anders Svensson og familien i Skärvaboda.
På torpet bodde da Gustaf og hans foreldre Anders Svensson (14.11.1816-18.2.1872) og Kajsa Jonasdotter (27.9.1822-28.9.1902). Kajsa kom fra Älmaboda, som ligger i nordvestlig retning fra Rödeby. Som min mormor Mary fortalte til Dagfinn, var det bare to av brødrene som vokste opp, nemlig Gustaf og Sven Johan (7.10.1858-17.2.1960). Den tredje var Peter (7.3.1855-13.4.1874), som altså ble født først, men som døde 19 år gammel av ukjent grunn. Men de hadde også en søster Maria. Hun kan ha vært dødfødt 10. august 1864, men Margaretha (mer om henne om litt) oppgir at hun «föddes 1864-02-10 och dog 1864-08-10 endast 6 mån». Stefan (som vi også skal møte litt seinere) har også med Hilda Karin, som ble født allerede i 1854 (deres førstefødte) og døde samme år.
Da visste jeg at Rödeby var stedet og at torpet lå på gården Skärvaboda. Var det myr og kjerr i Kristinas Kärrmyra viste satelittbildet på hitta.se at det var blokk og stein i Skärvaboda. Her er hembygdsföreningens betegnende navnetolkning: «Skärvaboda har säkert fått sitt namn efter markens beskaffenhet. Skärv är ett gammalt ord för berg eller sten. Vi vågar oss på översättningen Bosättningen i skäret». Fant også denne historien på hembygdsföreningens sider:
«Nästa historia handlar om jätten Snopp, som bodde i en grotta i Östra Rödeby. Han plågades av klockringningen i Rödeby kyrka och kastade stora stenblock mot kyrkan för att tysta klockorna. Hans träffsäkerhet var emellertid inte den bästa, så stenarna hamnade lite varstans i socknen, bl a i Skärvaboda».
Typisk å lage seg en fantasifull historie for å forklare/bortforklare hvorfor ting er slik som de er.
Men hvor lå egentlig torpet og hva skjedde? Ny e-post, denne gangen til Rödeby hembygdsförening. Jeg gjengir svaret fra Margaretha Johansson i sin helhet: «Torpet där din farfar (les oldefar, min anm.) föddes tillhörde gården som ägdes av Folkessons, men torpet låg längre in i marken vid en sjö som heter Långasjön. Den siste arrendatorn av torpet kallades "Kajsa-Sven" efter sin mor som hette Kajsa. Han hette egentligen Sven Johan och var bror till din farfar. Sven Johan Andersson var född 1858-10-07 och dog i Göteborg 1960-02-17, 102 år gammal (eller 101 som det jo skulle bli, min.anm.). Han blev uppsagd som arrendator av torpet för att han utförde inte de arbeten på gården som en arrendator hade skyldighet att utföra. Han flyttade till Göteborg 1920-12-31. Bönderna i Skärvaboda plockade ner huset och tog hem virket. Det finns lite grann av stengrunden kvar så man kan se var det legat».
På 1850-tallet var det 100.000 torp i Sverige, men antallet sank raskt framover mot 1910. Husmannskontrakten, med sine forpliktelser, var litt av problemet med torpare-ordningen. Torpet kunne ha vært i familien i lang tid, men inntraff det noe eller var det en som ikke kunne oppfylle kontrakten, var det rett ut. Så ble da torpare-yrket forbudt ved
lov i Sverige i 1943. Som historikeren Kalle Bäck sa på et foredrag i Nyköping i 2015 om nettopp torparen: Når nå proffboksing er i ferd med å bli legalisert, er det bare torpare-yrket det ikke er tillatt å ha her i Sverige.
Og med disse opplysningene kom jeg videre til Anders og Kajsas slekt, og helt tilbake til mine 4*tippoldeforeldre omkring 1700. Anders Svenssons foreldre Sven Håkanson (24.4.1785-26.2.1834) og Botel Hansdotter (15.11.1789-19.6.1861) var kanskje i overkant produktive, og fikk etter det jeg har klart å finne ut minst 13 barn. Begge var født og døde i Rödeby sokn. Her er navn, fødselsår og dødsår på den imponerende ungeflokken: Botild (1809-78), Peter (1811-69), Cicilia (1813-48), Hans (1815-68), Anders (1816-72), Ingelöf (1819-50), Måns (1820-62), Carin (1822-1900), Elin (1824-1906), Kerstin (1825-1911), Ingrid (1829-69), Maria (1830-1860) og Sven (1832-1896). Så her vokste alle opp, og Sven var den eneste som utvandret (til Salt Lake, USA) i denne generasjonen.
Et inntrykk jeg sitter igjen med er at mine svenske slektninger hadde alle sine nære og fjerne fra samme område. Det var nesten ingen innblanding av folk utenfra eget sogn. Så da må det også ha vært et enormt skritt for alle de som dro vekk utover på 1800-tallet. Fra Blekinge til Amerika, Tyskland eller Danmark. Svært få dro med båten til Norge fra Blekinge, så vår Gustaf var et unntak.
Og hva var det igjen av torpet? Neppe en rødmalt koselig stue siden "virket var plockad ner", men kanskje en steinmur og noen rester? Jeg avtalte med Margaretha, og LB og jeg dro til Rödeby i juni 2018. Vi møtte Margaretha og Inga utenfor Rödeby kirke og kjørte innover i skogen mot Långasjön, men ble vel litt skuffet da vi kom fram. Lite å se, men noen tufter fant vi og ikke minst sporene etter villsvin, som hadde endevendt bakken flere steder. Långasjön så ut som et utmerket åborvatn, så de hadde nok litt ferskvannsfisk til middag. Var det bare mort, spiste de nok det også om det skulle knipe. På den annen side - kanskje fiskeretten hørte til gårdene som grenset mot vannet; Skärvaboda og Hökamåla?
Dagen etter var vi invitert på midtsommarfest i Rödeby, og der fant vi Inga og Margaretha opptatt med å binde midtsommarkransen. I en pause kunne den ene spelemannen fortelle at birøkt var svært vanlig i området, også i eldre tider. Det kan nok forklare Gustafs interesser for biodling som det heter på svensk. Gustaf må ha hatt god kunnskap om dette når man tenker på oppbyggingen av Birkelund bigård og bieimporten fra dagens Slovenia, som vi straks kommer til. Sannsynligvis var det fristende for torpare å ha dette som binæring (heh...) - honning var svært sunt, en grei sukkerkilde og kunne også selges for å skaffe kontanter.
I heftet "Torp i Rödeby socken", som begge våre damer var med å skrive i 2016, er det oversikter over torp i området. Spesielt øst for Långasjön var det tett, hele 24 torp på ca. 1,3 km kvadratkilometer. Dette var nærmeste nabolag til Gustaf og hans familie. Bodde det 6-7 personer samtidig på hvert av dem, skulle det bli drøyt 150 personer der ute i skogene. Ikke rart det ble trangt, ikke rart man ble presset ut og vekk.
Her traff vi også Stefan Lundin, som hadde kontroll på historien til de fleste torp i området. Han sendte seinere over bildet av oljemaleriet over her, hele det persongalleriet som var knyttet til torpet i Skärvaboda og et kart fra et skifte i 1818, som jeg brukte for å lage avgrensningen i bildet. Stor takk til alle våre nye svenske venner!
Og stor takk til Ingerid! Stefan hadde nemlig hatt kontakt med en norska, som hadde vært ute i samme ærend som oss. Jeg tror også han nevnte navnet Ingerid, og jeg tror jeg fant ut hvem det var. Men det var ikke før i 2025 at vi fikk kontakt. Ingerid, datteren til den frimerkesamlende Samuel Andersson (se BOK II), kunne fortelle at hennes søster Randi Marie hadde hatt dette oljemaleriet på veggen hjemme, og at motivet trolig var torpet. Men det var ingen signatur. Ingerid hadde iallafall tatt bilde av bildet og sendt det til Stefan. Basert på noen etterlatte notater fra kunstmaleren Herbert, kunne hun fortelle at Herbert hadde vært med sin far i 1909 for å besøke torparen Sven, Gustafs bror. Da var Herbert 19 år og hadde sikkert med seg malersakene sine på en så lang tur.
Den nå 86 gamle Ingerid sendte over kart og brev hun hadde fått fra sin svenske kontakt Birgitta Karnehov ved pastorsämbetet i Rödeby, og det viste seg at både Sven og Gustaf var født på et torp nærmere gården, men at de flyttet derfra til torpet ved Långasjön. I et brev Gustaf sendte fra Skärvaboda i mai 1902 til sin da 12 år gamle sønn Herbert, kom det fram at Kajsa var svært dårlig. Og hun gikk bort samme høst. Han skrev også at moren hadde sauer og at broren Sven hadde sju bikuber for honningproduksjon og salg. De hadde til og med vært ute og fisket med garn. Og hva hadde de fått, jo - mort.
Opplysninger Stefan satt med viste at Anders sin far, Sven Håkansson, var bonde i Buggamåla, 10 km nord for Skärvaboda. Sven hadde overtatt gården etter sin far Håkan i 1808 og var bonde til sin død i 1828/1834. Sønnen Anders (min tippoldefar) tok over denne gården fra sin bror Hans i 1839 og var da bonde i et par år før han overlater til broren Peter og drar sørover til Hollstorp, som ligger 3-4 km nordvest for Skärvaboda.
I 1854 gifter Anders seg med Kajsa og blir torpare i Skärvaboda. Kajsa kom fra Binnareboda i Älmaboda, og de hadde trolig måttet bite i det sure eplet og blitt torpare da de giftet seg. I perioden deretter var det en fosterdatter (Cecilia), en tjenestepike (Maria) og trolig Anders sin bror Hans på torpet. Anders dør i 1872, og Kajsa + barn (Peter 17, Sven 14 og Gustaf 11) driver torpet videre. Peter dør to år etter og Gustaf utvandrer i 1882 (drøyt 20 år gammel). Kajsa og sønnen Sven Johan holder det deretter gående på torpet (Kajsatorpet) i nesten 25 år til hun dør i 1902. I ytterligere 18 år er snickaren Sven på torpet (Sven-Kajsatorpet), til han utvandrer til Gøteborg i 1920. Da var han lei, eller kanskje han ikke klarte, forpliktelsene som torpare, og hadde kanskje en mulighet til å komme seg unna.
Så bonden Anders (min tippoldefar) ble torpare og torparen Sven (min oldefars bror) ble utvandrer. Dette skjedde i løpet av ca 60 år, og gir litt av et tidsbilde.